Astarte bilde og Guds virkelighet

Dette er en tekst som er skrevet for å få oss til å tenke, ikke kaste vrak på alt vi gjør.

Den dagen jeg ble frelst, fikk jeg se og kjenne noe av frelsens mysterium for den tilværelsen vi lever i her på moderjord. Vi er blodkjøpt til en evighet i himmelen. Vi ble gjenfødt inn i en vandring mot dette frelsens mysterium- denne reisen kalles livet. Vi forstår ikke frelsen, men erfarer hvordan DHÅ åpenbarer denne nye virkelighet for oss. Det finnes øyeblikk der jeg har opplevd den Åndelige virkelighet mer reell enn den sanselige. Møter med Gud som ikke kan beskrives av ord, bare tårer. Noen få ganger har jeg i ett glimt sett noe som for resten av mitt liv blir min dypeste hemmelighet.
Jeg forstod den dagen jeg møtte Gud, at livet skal være en blomstring med livets fyrste. Bare liv kan gi liv. Bare liv kan definere hva liv virkelig er. Bare Jesus er liv.
Verden vet egentlig ikke hva liv er, de har aldri smakt det. Det som gir mening til livet, er alle de faktorer som for en ubestemt tid kan trigge sansene til å oppleve noe "godt". I bånn ligger det ett urokkelig begjær etter å finne liv. Liv som varer.
Verden tilber Astarte bilder, dvs. det som kan manipulere kjødet i perioder til å "glemme" den dypere lengsel etter liv.
Jeg har stilt meg spørsmålet: har vi som kristne og menighetene våre adoptert noen av disse Astarte bildene ?
Møtene våre er fulle av innslag, ingen kan gå ut å si at de ikke har vært del av en opplevelse. Men hva har de opplevd?
Guds veldige herlighet skulle lyse opp våre møter, vi har satt opp en lyskanon.
Englers mektige basuner kunne skaket våre hjerter, vi nøyer oss ofte med litt vibrasjon fra bassen.
Åpenbaringer fra en himmelsk herlighet, er byttet ut med underholdning på storskjerm.

Jeg tror at vi skulle samles for å se det intet øye før har sett. Troens øye skulle lede oss gjennom ett storslått audiatorium, der englehærers brus slår imot oss fra alle kanter- helt til vi står innfor nådens trone.
Møtene våre blir ofte en billig kopi. Vi tilfredstiller våre sanser, vi opplever noe, men sliter med å gjenkjenne Gud når vi er alene. Opplevelses kristendom har en postitiv klang i mine ører, men bare der det handler om ånd som får møte Ånd!
Det imponerer meg ikke med opplevelser som setter seg i DHÅ`s sted som ett Astarte bilde.
Vi har aldri før hatt så "storslåtte" møter, og aldri før har vi sett en latere kirke. De er opptatt av opplevelser, men ikke offer. De vil ha, men ikke gi.
Hvis mennesker møter Gud, så får det konsekvenser. Så enkelt er det.

Jeg tror på Gud. Jeg vil ha Gud. Gud alene.
Esekiel kap.1-3