Vi må ta en ny runde med det femenine kjønn...

Hendelsesforløp...
Jeg satt forleden dag i ett hyggelig sosialt lag med ett knippe gode venner. Stemningen hadde en fin munter tone over seg, vi nøt midtsommernattens varme kyss. Plutselig, som ut av intet, ble samtalen dreid mot gutter og ders elendige evne til å gi jentene sine den særskilte oppmerksomhet de til stadighet skriker etter med sine tause rop. Det var som å kaste en brannfakkel i en tønne med bensin, fra å være lunkne deltakere i samtalen, kjempet de nå som gladiatorer i følelsenes colloseum. Vi stakkars gutta ble tredd opp på hver vår stake, der skulle vi henge til mobben var ferdig med sin steinkasting. Det holdt ikke med troskap og tilstedeværelse, en åpen favn hvor de kan finne trygghet og fred borte fra en oppjaget hverdag, ett blikk i øyne som møter dem med mer adjektiv enn orbøker kan romme, de fluktige øyeblikk hvor tiden står stille og bare vi to flykter inn i kjærlighetens endeløse dans...

"Det sukkersøte gen"
Det virker på meg som det er en veldig grunnleggende forskjell på hva gutter og jenter produserer av følelsesmessig tankegods. Det synes som jenter er skapt med ett slags "sukkersødt gen". Her produserer de følelsene og tankene som gir utslag i en lengsel etter å oppleve "kjærlighets sukkertøy". Slike "rosa" øyeblikk der jentene for en liten stund føler seg som en prinsesse. Det å føle seg som en prinsesse representerer den følelsen av at jeg er helt spesiell for den personen som på en eller annen måte har lagt inn litt ekstra innsats for å vise sin kjærlighet overfor sin elskede.
Jeg lurer på om det er derfor jenter kanskje er så glad i sjokolade, det er ett substitutt for en mangel på "kjærlighets sukkertøy"...

Gutta utrykker ikke alltid kjærlighet på en "rosa" måte!
En stor forskjell på gutters og jenters "kjærlighetsspråk", er at jenter tenker på de små detaljer, gutter ser på det store bildet. Det er faktisk slik, at en gutt kan sette av en hel dag til sin kjære, bare bruke tid på den ene personen å prøver etter beste evne å sette pris på jenta si. Når gutten kommer hjem smiler han bredt, "ja nå har vi vært isammen hele dagen- jeg følte virkelig at forholdet fikk en ny dybde idag!"
Jenta kommer hjem til sin vennine, og hun sier litt bedrøvet: "vi har vært isammen i hele dag, å han har ikke sagt han er glad i meg en eneste gang ;( "
Hele dagen hadde jenta bare gått å lengta etter å høre fem små ord: jeg er glad i deg..
Det har alltid vært ett fokus på at gutten må prøve å sette seg inn i jentas kjærlighetsspråk, for at han på en best mulig måte kan ivareta den tryggehten jenter har ett behov for å føle i ett forhold. Dette er greit nok, vi har ikke vondt å strekke oss litt på dette feltet.
MEN, kanskje like viktig er det at jenta får en forståelse av hvordan gutten uttrykker sin kjærlighet. Da kan det kanskje bli lettere for jenta å "se" at gutten setter pris på jenta si.

Men problemet med guttas kjærlighetsspråk, det er ikke små detaljer, det er de store linjene som er vårt språk. Kanksje vi ikke alltid er så flinke til å legge en hjertesjokolade på puta om kvelden, eller plukke en blomst langs veien, rett og slett fordi det oppleves litt feminint. Jeg plukka en liten blomsterbukket til min mor en gang jeg ville gjøre henne glad, men i alt strevet jeg hadde med å gjemme denne bukketen på vei hjem, så ble det bare en svett, krokete haug med brekte blomster igjen. Det emanerer ikke et endeløst trykk etter å gå langs veien å plukke blomster, men av og til tvinger kjærligheten oss til å trosse vår natur i den viten at det vil gjøre vår kjære glad...

"Det sukkersøte gen" og idealiseringen av den "materielle kjærligheten"
Jeg har sansen for denne kvinnelige "sweet-tooth", den er legitim fra skapelsens natur. Men problemet er, som med så mye annet, ikke å dyrke "søtsakene" som om det er den saliggjørende vei til lykke.
Det er jo nettopp det som er vår tids mantra i sekulær tankegang. Siden mennesket ikke er en evighets skapning, men bare har et liv, handler det om å realisere seg, tilfredstille seg selv- det er livets høyeste gode. Kjærligheten er på mange måter en "materialisert kjærlighet", kjærlighet blir målt ut fra hva en person kan tilføre meg og mitt liv. Mens bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for sine venner. Sann kjærlighet kan bare erfares uten egoismens briller. Kjærlighet har bare sine røtter i det givende, det vokser ingen kjærlighet ut av ett hjerte som bare leter etter en som kan tilfredstille en selv mest mulig.
Egoisme vil aldri avle annet enn mer egoisme, men i sitt utrykk kan det ofte bedra oss, eplene ser så røde å velsmakende ut, men ved nærmere øyekast ser man at det bare er plast.

Hva gjør vi?
Noe av den største skatt man finner i ett forhold, det er tryggheten og hvilen man finner i sin medvandrer på livets pilgrimsvei mot himmelen. Ingen ønsker å være ensomme, få er skapt til å leve uten en å dele seg selv med. Luther sa det slik; "Få er skapt til å leve alene, ikke en av tusen, for de er et særlig Guds under"
Ett forhold må alltid være grunnlagt på det faktum at de elsker hverandre for den de er. Det er selve personen som er kjærlighetens utspring, ikke noe personen gjør for meg eller gir meg, men personen i seg selv. Guds kjærlighet manifistert i Jesus er vår ledestjerne på dette området.
Gutter må legge seg litt i selen for å tilfredstille dette "sukkersøte gen" til tider, jenter fortjener å kjenne seg som en prinsesse iblant- din lille prinsesse.
Samtidig ser jeg at dagens referanseramme når det gjelder kjærlighet, den sår stor usikkerthet i sarte jente sjeler. Det er en utbredt "bruk og kast" mentalitet, forbildene på stabilitet blir færre for hver dag- klarest representert ved de brutte ekteskapene som mange vokser opp med i dag.
Hvis en jente er sammen med gutten sin en dag, får et vått kyss på truten og kanskje et mumlende "gla i dg" på kjøpet, da har gutten i sitt hode prøvd med den største klarhet å utrykke sin kjærlighet. Hvis jenta likvel ligger søvnløs i senga si, for å se om hun får en gonatt melding som bekrefter det som ble sagt tidligere på dagen- da er det ikke gutten som er dårlig, men jenta som sliter med usikkerhet. Den type usikkerthet vil ikke "helbredes" ved å opprettholde ett høyt nivå av bekreftelse, det vil kanskje holdes i sjakk- men det vil dukke opp som spøkelse med en gang bekreftelsen blir mindre enn den pleier å være. Jenta må rett å slett stole på at det de har isammen er bygd på en klippefast kjærlighet. Jenta må passe seg litt for å lage forholdet til ett prosjekt, der gutten hele tiden skal demme opp for jentas usikkerhet.
Har du funnet en solid gutt, da kan du slappe av. Han er gla i deg. Ikke alltid han sier det med ord, men jeg er temmelig sikker på at han prøver å vise det på andre måter.
Usikkerthet kan hindre forholdets naturlige vekst, fordi jenta ikke kommer videre fra den helt grunnleggende tanken om "er han fortsatt\virkelig er gla i meg". Suck it up!
Han liker deg, han ville nok gitt livet sitt for deg uten å blunke- det er denne fundamentale omsorgen og hengivenheten til jenta si som beskriver noe av guttens kjærlighetsspråk...