Hadde helt glemt ut denne blogg-greia, men hvis noen har et eller flere tema vi kan ta opp til refleksjon og debatt er det åpent for forslag.
Mvh David
Ps. Ikke vær sjenert.
mandag 8. desember 2008
mandag 25. august 2008
"Det gode kan bli det bestes fiende"
Innledning:
Hvis du synes bildet som males i dette innlegget blir for "svart\hvitt", vil jeg anbefale at du går tilbake i bloggen og leser om kjærlighet og ekteskap belyst fra litt andre vinkler. Forhåpentligvis vil du se at de tingene jeg behandler i dette innlegget, blir noe nøyansert i lys av andre ting som er skrevet før...
Jeg har blitt hele 25 år. Jeg er i den fasen av livet der de store "etablerings byggesteinene" nærmer seg med stormskritt. Snart skal jeg bli stor- få en jobb, et hus, en kone og en bil som kan forflytte oss fra A til B. Jeg tror ikke dette er noe galt i seg selv, men dette "gode" kan bli "det bestes" fiende, og det vil jeg si noe om nå...
Gud kalte oss til å leve vanlige liv, med ekstraordinært innhold- men hvorfor ender vi så alt for ofte opp med et vanlig liv som har et "vanlig" innhold?
Hva er livet?
Jeg kan forstå at mennesker som ikke har møtt Gud må leve for ting som penger, sex, makt og status. Det er ikke vanskelig å forstå at"ungkaren" er et speilbilde av et utall menneskers oppfatning av kjærlighet idag. Man søker å få det beste ut av det livet man har når det tross alt er alt som er. Et spørsmål som går igjen i ungkaren er "what would make you happy mr.x?"
Med andre ord er det en som prøver og finne lykken, og en av de "heldige" damene skal få være svaret på hans søken etter dette. Etter min mening er synd på både mannen og dama. Det er ikke idyllisk, det er tragisk. Det er ikke romantisk, det er patetisk. Det er ikke kjærlighet, det er en søken etter mening som utspilles på feil arena. "Enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære" 1.tess 4.4
Hvis dette hadde vært filmen om Guds kjærlighet ville vi aldri vært her. Fordi Gud er i sitt vesen som Fader-Sønn og Ånd er kjærlighetenes perfekte harmoni. Gud hadde ikke trengt og bryte ut av noe som helst for å verken "bli lykkelig", oppleve mening, fullbyrde et potensiale osv.
Gud er kjærlighet(1.joh 4.8). Gud viser oss hva kjærlighet er i Jesus(Rom 5.8). Gud fyller oss med sin kjærlighet ved sin Ånd(Rom 5.5). Gud likedanner oss etter sitt bilde, og åpenbarer gjennom det hva kjærlighet er (Judas 1.21)
Hvis det er Gud som viser oss hva kjærlighet i sitt vesen er, og hvordan kjærlighet vil opptre når den er i funskjon- så vil jeg med veldig stor frimodighet si at man skal ta de filmatiske billige kopiene av hva kjærlighet er med en STOR klype salt.
Livet har en ny mening etter Kristus:
Jeg vil gi et alternativt bilde av forståelsen av livet, som i stor grad også vil prege hva man tenker et forhold eller ekteskap skal være.
Når vi som er kristne tok imot Jesus sier bibelen at dette livet er å regne som en pilgrimsreise til himmelen. Eller for å bruke et mer urbant bilde, det er som å sitte på en kort busstur hjem til vår himmelske bolig. (Fil 3.20)
Man setter seg ikke på bussen for å sitte på bussen, man sitter der fordi man er på vei et sted. Slik er det også med livet vi lever. Vi er blitt noen pilgrimsreisende mennesker, vi har pakket vår lille nistepakke, og begitt oss ut på et eventyr sammen med Jesus(Matt 10.7-13). Slik Jesus var Faderens røst som proklamerte hans kjærlighet og forsoning for verden, slik er det nå vi som er Guds stemme som roper ut Guds kjærlighetes budskap til en døende verden. Verden er en åndelig slagmark, der vi er kalt til å bære Guds våpen inn i striden (Ef 6.10-20). Vårt liv har fått en ny betydning etter Kristus, vårt mål er å leve som store plakater som peker forvirrede mennesker i retning av Jesus (2.kor 2.14 , 3.3) Som Jesus ikke levde sitt liv for seg selv, slik vil også kjærligheten manifistere seg om vi vil legge ned vårt eget og leve for ham (Mark 14.36)
Det handler ikke om oss, men om målet og hva man skal utrette på veien dit. Vi er blitt Guds barn, og vår oppgave er nå å få alle søskene våre som har rota seg bort -tilbake til familien, slik at vi alle kan sitte ved samme bord i himmelen (Luk. 15)
Hva handler ekteskapet om??
Ekteskapet handler om at ikke bare jeg individuelt lever for Gud, men at vi sammen som et par lever for ham!
"Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham. En tretvinnet tråd kan ikke så lett slites av." Forkynneren 4.4
Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp." Forkynneren 4.10
Vi gjør hverandre sterke for å hele tiden ha et fullt fokus på det som ligger foran!
Det var ikke meneingen at det å "bli isammen" eller gifte seg skulle være synonymt med å bli "camping turister" i denne verden som er spart til ilden (2.Pet 3.7). Det kan være veldig behagelig å gjøre det på den måten, men vil i veldig mange tilfeller bare være et utrykk for å dyrke vårt ego, fremfor å hver dag ta opp sitt kors å gå motstrøms for evangeliets skyld.
Hvis et par gifter seg og livet i sin kjærne handler om å leve for hverandre (som på film), så trenger trenger det ikke være noe annet enn egoisme som får sitt utløp i rammen av et ekteskap. KJÆRLIGHET ER DET SOM GIR SEG SELV FOR NOE ANNET! OG FOR OSS SOM ER FRELST HANDLER DET OM Å GI SEG SEG SELV FOR VERDEN, SLIK JESUS GA SEG FOR VERDEN (Joh 3.16).
Et forhold og et ekteskap er at man som et team gir seg til denne visjonen, dette kallet, denne Guds drøm om at familien vår i evigheten ikke blir liten, men stor...Vi kan sitte i hvert vårt hus med stakkittgjerde og volvoen parkert i garasjen og kalle det "kjærlighet", personlig tror jeg i mange tilfeller det bare vil være et utrykk for egoisme. Hvis det å bli isammen med en person eller gifte seg betyr at fokuset flyttes fra Gud til oss, da kan du kalle det hva du vil- men at mange flere vil ende i fortapelsen som en følge av at "høsten var stor og arbeiderne få"(Luk 10.2), det er helt sikkert. Å gifte seg skulle bety at man kunne få enda mer slagkraft for Guds Rike i denne verden, men så alt for ofte ender det opp med at vi får nok med oss selv...
Ekteskap = TEAM
"Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!" Matt 10.37-40
Gud oppmuntrer mennesket til å finne seg en medvandrer på reisen til himmelen. Ferden som så ofte kan være preget av kamp og nederlag, skulle også være full av romantikk, erotikk og intimitet mellom to mennesker. Hjemmet skulle jo nettopp være en slik oase av kjærlighet hvor man kunne hente nye krefter. Et sted man kunne forbinde sår og skuffelser så man ikke ble liggende nede for telling, et hvilested fra åndelig kamp og hverdagslivets strabaser...
Et forhold handler da om å finne en god "teamate", ikke en som skal gjøre deg lykkelig- det er det Jesus som skal gjøre. Å være kjærester er den prosessen hvor man finner ut om man har den dynamikken og kjemien som skal til for å være gode "teamates" i kampen for Guds rike.
Livet er en kamp mot kjøtt og synd, fristelser av alt slags verdslig bedrag(Mark 4.19), mot djevel og demoner-finn en du kan kjempe sammen med, men ikke la det å gifte seg bli ensbetydenede med å legge sverdet og rustningen på hylla.
"Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe."
Noen som har noen tanker???
David
Hvis du synes bildet som males i dette innlegget blir for "svart\hvitt", vil jeg anbefale at du går tilbake i bloggen og leser om kjærlighet og ekteskap belyst fra litt andre vinkler. Forhåpentligvis vil du se at de tingene jeg behandler i dette innlegget, blir noe nøyansert i lys av andre ting som er skrevet før...
Jeg har blitt hele 25 år. Jeg er i den fasen av livet der de store "etablerings byggesteinene" nærmer seg med stormskritt. Snart skal jeg bli stor- få en jobb, et hus, en kone og en bil som kan forflytte oss fra A til B. Jeg tror ikke dette er noe galt i seg selv, men dette "gode" kan bli "det bestes" fiende, og det vil jeg si noe om nå...
Gud kalte oss til å leve vanlige liv, med ekstraordinært innhold- men hvorfor ender vi så alt for ofte opp med et vanlig liv som har et "vanlig" innhold?
Hva er livet?
Jeg kan forstå at mennesker som ikke har møtt Gud må leve for ting som penger, sex, makt og status. Det er ikke vanskelig å forstå at"ungkaren" er et speilbilde av et utall menneskers oppfatning av kjærlighet idag. Man søker å få det beste ut av det livet man har når det tross alt er alt som er. Et spørsmål som går igjen i ungkaren er "what would make you happy mr.x?"
Med andre ord er det en som prøver og finne lykken, og en av de "heldige" damene skal få være svaret på hans søken etter dette. Etter min mening er synd på både mannen og dama. Det er ikke idyllisk, det er tragisk. Det er ikke romantisk, det er patetisk. Det er ikke kjærlighet, det er en søken etter mening som utspilles på feil arena. "Enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære" 1.tess 4.4
Hvis dette hadde vært filmen om Guds kjærlighet ville vi aldri vært her. Fordi Gud er i sitt vesen som Fader-Sønn og Ånd er kjærlighetenes perfekte harmoni. Gud hadde ikke trengt og bryte ut av noe som helst for å verken "bli lykkelig", oppleve mening, fullbyrde et potensiale osv.
Gud er kjærlighet(1.joh 4.8). Gud viser oss hva kjærlighet er i Jesus(Rom 5.8). Gud fyller oss med sin kjærlighet ved sin Ånd(Rom 5.5). Gud likedanner oss etter sitt bilde, og åpenbarer gjennom det hva kjærlighet er (Judas 1.21)
Hvis det er Gud som viser oss hva kjærlighet i sitt vesen er, og hvordan kjærlighet vil opptre når den er i funskjon- så vil jeg med veldig stor frimodighet si at man skal ta de filmatiske billige kopiene av hva kjærlighet er med en STOR klype salt.
Livet har en ny mening etter Kristus:
Jeg vil gi et alternativt bilde av forståelsen av livet, som i stor grad også vil prege hva man tenker et forhold eller ekteskap skal være.
Når vi som er kristne tok imot Jesus sier bibelen at dette livet er å regne som en pilgrimsreise til himmelen. Eller for å bruke et mer urbant bilde, det er som å sitte på en kort busstur hjem til vår himmelske bolig. (Fil 3.20)
Man setter seg ikke på bussen for å sitte på bussen, man sitter der fordi man er på vei et sted. Slik er det også med livet vi lever. Vi er blitt noen pilgrimsreisende mennesker, vi har pakket vår lille nistepakke, og begitt oss ut på et eventyr sammen med Jesus(Matt 10.7-13). Slik Jesus var Faderens røst som proklamerte hans kjærlighet og forsoning for verden, slik er det nå vi som er Guds stemme som roper ut Guds kjærlighetes budskap til en døende verden. Verden er en åndelig slagmark, der vi er kalt til å bære Guds våpen inn i striden (Ef 6.10-20). Vårt liv har fått en ny betydning etter Kristus, vårt mål er å leve som store plakater som peker forvirrede mennesker i retning av Jesus (2.kor 2.14 , 3.3) Som Jesus ikke levde sitt liv for seg selv, slik vil også kjærligheten manifistere seg om vi vil legge ned vårt eget og leve for ham (Mark 14.36)
Det handler ikke om oss, men om målet og hva man skal utrette på veien dit. Vi er blitt Guds barn, og vår oppgave er nå å få alle søskene våre som har rota seg bort -tilbake til familien, slik at vi alle kan sitte ved samme bord i himmelen (Luk. 15)
Hva handler ekteskapet om??
Ekteskapet handler om at ikke bare jeg individuelt lever for Gud, men at vi sammen som et par lever for ham!
"Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham. En tretvinnet tråd kan ikke så lett slites av." Forkynneren 4.4
Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp." Forkynneren 4.10
Vi gjør hverandre sterke for å hele tiden ha et fullt fokus på det som ligger foran!
Det var ikke meneingen at det å "bli isammen" eller gifte seg skulle være synonymt med å bli "camping turister" i denne verden som er spart til ilden (2.Pet 3.7). Det kan være veldig behagelig å gjøre det på den måten, men vil i veldig mange tilfeller bare være et utrykk for å dyrke vårt ego, fremfor å hver dag ta opp sitt kors å gå motstrøms for evangeliets skyld.
Hvis et par gifter seg og livet i sin kjærne handler om å leve for hverandre (som på film), så trenger trenger det ikke være noe annet enn egoisme som får sitt utløp i rammen av et ekteskap. KJÆRLIGHET ER DET SOM GIR SEG SELV FOR NOE ANNET! OG FOR OSS SOM ER FRELST HANDLER DET OM Å GI SEG SEG SELV FOR VERDEN, SLIK JESUS GA SEG FOR VERDEN (Joh 3.16).
Et forhold og et ekteskap er at man som et team gir seg til denne visjonen, dette kallet, denne Guds drøm om at familien vår i evigheten ikke blir liten, men stor...Vi kan sitte i hvert vårt hus med stakkittgjerde og volvoen parkert i garasjen og kalle det "kjærlighet", personlig tror jeg i mange tilfeller det bare vil være et utrykk for egoisme. Hvis det å bli isammen med en person eller gifte seg betyr at fokuset flyttes fra Gud til oss, da kan du kalle det hva du vil- men at mange flere vil ende i fortapelsen som en følge av at "høsten var stor og arbeiderne få"(Luk 10.2), det er helt sikkert. Å gifte seg skulle bety at man kunne få enda mer slagkraft for Guds Rike i denne verden, men så alt for ofte ender det opp med at vi får nok med oss selv...
Ekteskap = TEAM
"Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!" Matt 10.37-40
Gud oppmuntrer mennesket til å finne seg en medvandrer på reisen til himmelen. Ferden som så ofte kan være preget av kamp og nederlag, skulle også være full av romantikk, erotikk og intimitet mellom to mennesker. Hjemmet skulle jo nettopp være en slik oase av kjærlighet hvor man kunne hente nye krefter. Et sted man kunne forbinde sår og skuffelser så man ikke ble liggende nede for telling, et hvilested fra åndelig kamp og hverdagslivets strabaser...
Et forhold handler da om å finne en god "teamate", ikke en som skal gjøre deg lykkelig- det er det Jesus som skal gjøre. Å være kjærester er den prosessen hvor man finner ut om man har den dynamikken og kjemien som skal til for å være gode "teamates" i kampen for Guds rike.
Livet er en kamp mot kjøtt og synd, fristelser av alt slags verdslig bedrag(Mark 4.19), mot djevel og demoner-finn en du kan kjempe sammen med, men ikke la det å gifte seg bli ensbetydenede med å legge sverdet og rustningen på hylla.
"Men den gifte kvinne har omsorg for det som hører verden til, hvordan hun kan være sin mann til lags. Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe."
Noen som har noen tanker???
David
tirsdag 9. oktober 2007
Forholdet mellom Kjærlighet og Kjærlighetens "utrykk"
Kjærlighet er ikke noe som består i kraft av ord (alene)
Jeg tror ikke noe forhold vil finne "kjærlighetens hvile", hvis man hele tiden må ha bekerftelser på at det faktisk finnes en kjærlighet. Da er det ikke trygghet som ligger i bunn, men usikkerhet.
"Havet har alltid ett utløp"
Jeg tar opp tråden der jeg avsluttet og vil utdype litt mer om hvordan jeg tenker kjærlighet og kommunikasjon.
Jeg tenker meg kjærligheten som et hav. Alle utløp vi ser- om det er i form av regn, elver, eller store fosser- så har det hatt sin opprinnelse i havet. Det finnes et "kretsløp" i naturen, som jeg også tror vi kan bruke som en analogi på hvordan dynamikken er mellom "kjærligheten" og de "utrykkene" det får.
Litt forenklet vil jeg si at det ikke er regnet (uttrykkene) som skaper havet (kjærligheten), men regnet (kjærlighets utrykk) kommer fra havet (kjærligheten)(!).
Man kan trekke paralellen til sexualitet i et ekteskap, det skal ikke skape kjærlighet, men være et uttrykk for den kjærlighet som faktisk er der!
Nå skiller jeg disse med vilje for å lage et lite poeng, men selvsagt glir disse to elementene inn i hverandre- kjærlighetens uttrykk skaper bedre vekstvilkår for den faktiske kjærlighet...
De henger sammen som to dråper vann ;)
De forutsetter og beriker hverandre, men kjærlighet er noe mye dypere enn de utrykkene vi har for kjærlighet...En vesentlig forskjell...
Hvilke konsekvenser får dette???
Hva er det jeg prøver og si om denne gutten som aldri sender meldinger til deg "anonym"-
Jo enten så kan det være han er en dust, grunnen til at han ikke sender meldinger er rett og slett fordi det ikke er noen reel kjærlighet mellom dere. Jmf. eksemplet om havet, kommer det aldri noe som helst tegn på at det finnes vann i havet (at det "regner" noen utrykk for kjærligheten)- da kan det bety at det ikke er noe særlig å satse på...
MEN samtidig kan det være at dette bare ikke er helt naturlig for gutten, kanskje han ikke er så god på å sette ord på kjærligheten- men heller vil leve den ut i praksis.
Hvis ingen av disse to faktorene er til stede, da bør du revurdere hele greia...
To oppfordringer til slutt:
Jenter: Ikke heng dere for mye opp i tegnene på kjærlighet, men lev heller ut kjærligheten dere imellom.
Gutter: Selv om vi ikke bryr oss så veldig mye om ord, så betyr det faktisk en del for jentene...(Bare tenk på hvorfor jentene nesten er mer glad for kortet enn selve blomsten...Ja jeg vet hva du tenker-de er rare...Men de tenker sikkert det samme om oss...)
Ps. Det ble skrevet litt i "hastverk", så kom gjerne med innspill eller spørsmål- så kan vi gå dypere inn i tematikken :)
Mvh David
Hei "Anonym" :)
Jeg kan godt si hva jeg tenker på dette området, men gutter og jenter er veldig ulike på dette området...
Jenter er generelt mye mer eksperssive, dvs. de setter ofte ord eller synlig utrykk på sine følelser. De avslutter ofte en melding med "jeg er glad i deg" (gid), eller omfavner venninene sine etter "ost og kjeks" kvelden som om det skulle være siste gang de så hverandre.
Vi gutta kjenner ikke dette naturlig.
"Problemet" oppstår jo da når disse to kjønn møtes i en herlig forening. Gutten har ikke det store behovet for å vrenge sjela si hele tiden, men det er ingenting jenta heller vil.
For jentene tror jeg den logiske slutningen noen ganger blir slik: "Jeg har venninner og venner som sier de er mer glad i meg enn min egen kjæreste, ergo han kan ikke være så glad i meg som jeg trodde". Det blir en logisk slutning man trekker ut fra det kvantum av utrykk som bekrefter kjærligheten mellom gutten og jenta. Hvis jeg skulle applisert denne type logikk på mitt liv, da ville det bety at mange av mine venninner er mer glad i meg enn min egen mor...
Hvis kjærlighet handler om hvem som sier "jeg er glad i deg oftest", ja da er ikke kjærligheten noe særlig mer enn ett bekreftelses behov som blir møtt. Den som møter det mest, den er mest gla i meg. Jenter som ikke har opplevd kjærlighet hjemme, kanskje til og med har opplevd ulike former for "overgrep" av sine nærmeste- de ender veldig ofte opp med en slik oppfatning ev kjærlighet. Hvorfor ser vi 15-16 år gamle jenter isammen med 30år+ gamle menn?? Enkelt- de sier at de er glad i jenta, og mer skal ikke til...Men er dette "kjærlighet"??? Neppe...
Kjærlighet er ikke noe som består i kraft av ord (alene)
De fleste familier jeg kjenner til, går ikke å sier at de er glad i hverandre hele tiden. Man bare vet det. Kommer en jente og sier til sin mor; "si at du er glad i meg", så er det neppe fordi hun tviler på mammas kjærlighet, men fordi hun trenger å få dekket ett "kjærlighetsbehov" der og da. Jeg tror egentlig at grunnfast kjærlighet finner sted når man faktisk ikke trenger å si det, men kjærligheten er forholdets grunnleggende aksiom. Da vil ikke utrykkene ha den funskjon at man trenger å høre det (eller si det) for at den andre parten ikke skal tvile på kjærligheten, men fordi kjærligheten i sitt vesen vil utrykke seg!
Ser dere forskjellen??
->vi bekrefter ikke kjærligheten til hverandre for at vi skal være "trygge" på hverandre, men fordi kjærlighet i sin natur er en Romeo som synger til sin Juliet...Jeg tror ikke noe forhold vil finne "kjærlighetens hvile", hvis man hele tiden må ha bekerftelser på at det faktisk finnes en kjærlighet. Da er det ikke trygghet som ligger i bunn, men usikkerhet.
"Havet har alltid ett utløp"
Jeg tar opp tråden der jeg avsluttet og vil utdype litt mer om hvordan jeg tenker kjærlighet og kommunikasjon.
Jeg tenker meg kjærligheten som et hav. Alle utløp vi ser- om det er i form av regn, elver, eller store fosser- så har det hatt sin opprinnelse i havet. Det finnes et "kretsløp" i naturen, som jeg også tror vi kan bruke som en analogi på hvordan dynamikken er mellom "kjærligheten" og de "utrykkene" det får.
Litt forenklet vil jeg si at det ikke er regnet (uttrykkene) som skaper havet (kjærligheten), men regnet (kjærlighets utrykk) kommer fra havet (kjærligheten)(!).
Man kan trekke paralellen til sexualitet i et ekteskap, det skal ikke skape kjærlighet, men være et uttrykk for den kjærlighet som faktisk er der!
Nå skiller jeg disse med vilje for å lage et lite poeng, men selvsagt glir disse to elementene inn i hverandre- kjærlighetens uttrykk skaper bedre vekstvilkår for den faktiske kjærlighet...
De henger sammen som to dråper vann ;)
De forutsetter og beriker hverandre, men kjærlighet er noe mye dypere enn de utrykkene vi har for kjærlighet...En vesentlig forskjell...
Hvilke konsekvenser får dette???
Hva er det jeg prøver og si om denne gutten som aldri sender meldinger til deg "anonym"-
Jo enten så kan det være han er en dust, grunnen til at han ikke sender meldinger er rett og slett fordi det ikke er noen reel kjærlighet mellom dere. Jmf. eksemplet om havet, kommer det aldri noe som helst tegn på at det finnes vann i havet (at det "regner" noen utrykk for kjærligheten)- da kan det bety at det ikke er noe særlig å satse på...
MEN samtidig kan det være at dette bare ikke er helt naturlig for gutten, kanskje han ikke er så god på å sette ord på kjærligheten- men heller vil leve den ut i praksis.
Hvis ingen av disse to faktorene er til stede, da bør du revurdere hele greia...
To oppfordringer til slutt:
Jenter: Ikke heng dere for mye opp i tegnene på kjærlighet, men lev heller ut kjærligheten dere imellom.
Gutter: Selv om vi ikke bryr oss så veldig mye om ord, så betyr det faktisk en del for jentene...(Bare tenk på hvorfor jentene nesten er mer glad for kortet enn selve blomsten...Ja jeg vet hva du tenker-de er rare...Men de tenker sikkert det samme om oss...)
Ps. Det ble skrevet litt i "hastverk", så kom gjerne med innspill eller spørsmål- så kan vi gå dypere inn i tematikken :)
Mvh David
søndag 24. juni 2007
Vi må ta en ny runde med det femenine kjønn...
Hendelsesforløp...
Jeg satt forleden dag i ett hyggelig sosialt lag med ett knippe gode venner. Stemningen hadde en fin munter tone over seg, vi nøt midtsommernattens varme kyss. Plutselig, som ut av intet, ble samtalen dreid mot gutter og ders elendige evne til å gi jentene sine den særskilte oppmerksomhet de til stadighet skriker etter med sine tause rop. Det var som å kaste en brannfakkel i en tønne med bensin, fra å være lunkne deltakere i samtalen, kjempet de nå som gladiatorer i følelsenes colloseum. Vi stakkars gutta ble tredd opp på hver vår stake, der skulle vi henge til mobben var ferdig med sin steinkasting. Det holdt ikke med troskap og tilstedeværelse, en åpen favn hvor de kan finne trygghet og fred borte fra en oppjaget hverdag, ett blikk i øyne som møter dem med mer adjektiv enn orbøker kan romme, de fluktige øyeblikk hvor tiden står stille og bare vi to flykter inn i kjærlighetens endeløse dans...
"Det sukkersøte gen"
Det virker på meg som det er en veldig grunnleggende forskjell på hva gutter og jenter produserer av følelsesmessig tankegods. Det synes som jenter er skapt med ett slags "sukkersødt gen". Her produserer de følelsene og tankene som gir utslag i en lengsel etter å oppleve "kjærlighets sukkertøy". Slike "rosa" øyeblikk der jentene for en liten stund føler seg som en prinsesse. Det å føle seg som en prinsesse representerer den følelsen av at jeg er helt spesiell for den personen som på en eller annen måte har lagt inn litt ekstra innsats for å vise sin kjærlighet overfor sin elskede.
Jeg lurer på om det er derfor jenter kanskje er så glad i sjokolade, det er ett substitutt for en mangel på "kjærlighets sukkertøy"...
Gutta utrykker ikke alltid kjærlighet på en "rosa" måte!
En stor forskjell på gutters og jenters "kjærlighetsspråk", er at jenter tenker på de små detaljer, gutter ser på det store bildet. Det er faktisk slik, at en gutt kan sette av en hel dag til sin kjære, bare bruke tid på den ene personen å prøver etter beste evne å sette pris på jenta si. Når gutten kommer hjem smiler han bredt, "ja nå har vi vært isammen hele dagen- jeg følte virkelig at forholdet fikk en ny dybde idag!"
Jenta kommer hjem til sin vennine, og hun sier litt bedrøvet: "vi har vært isammen i hele dag, å han har ikke sagt han er glad i meg en eneste gang ;( "
Hele dagen hadde jenta bare gått å lengta etter å høre fem små ord: jeg er glad i deg..
Det har alltid vært ett fokus på at gutten må prøve å sette seg inn i jentas kjærlighetsspråk, for at han på en best mulig måte kan ivareta den tryggehten jenter har ett behov for å føle i ett forhold. Dette er greit nok, vi har ikke vondt å strekke oss litt på dette feltet.
MEN, kanskje like viktig er det at jenta får en forståelse av hvordan gutten uttrykker sin kjærlighet. Da kan det kanskje bli lettere for jenta å "se" at gutten setter pris på jenta si.
Men problemet med guttas kjærlighetsspråk, det er ikke små detaljer, det er de store linjene som er vårt språk. Kanksje vi ikke alltid er så flinke til å legge en hjertesjokolade på puta om kvelden, eller plukke en blomst langs veien, rett og slett fordi det oppleves litt feminint. Jeg plukka en liten blomsterbukket til min mor en gang jeg ville gjøre henne glad, men i alt strevet jeg hadde med å gjemme denne bukketen på vei hjem, så ble det bare en svett, krokete haug med brekte blomster igjen. Det emanerer ikke et endeløst trykk etter å gå langs veien å plukke blomster, men av og til tvinger kjærligheten oss til å trosse vår natur i den viten at det vil gjøre vår kjære glad...
"Det sukkersøte gen" og idealiseringen av den "materielle kjærligheten"
Jeg har sansen for denne kvinnelige "sweet-tooth", den er legitim fra skapelsens natur. Men problemet er, som med så mye annet, ikke å dyrke "søtsakene" som om det er den saliggjørende vei til lykke.
Det er jo nettopp det som er vår tids mantra i sekulær tankegang. Siden mennesket ikke er en evighets skapning, men bare har et liv, handler det om å realisere seg, tilfredstille seg selv- det er livets høyeste gode. Kjærligheten er på mange måter en "materialisert kjærlighet", kjærlighet blir målt ut fra hva en person kan tilføre meg og mitt liv. Mens bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for sine venner. Sann kjærlighet kan bare erfares uten egoismens briller. Kjærlighet har bare sine røtter i det givende, det vokser ingen kjærlighet ut av ett hjerte som bare leter etter en som kan tilfredstille en selv mest mulig.
Egoisme vil aldri avle annet enn mer egoisme, men i sitt utrykk kan det ofte bedra oss, eplene ser så røde å velsmakende ut, men ved nærmere øyekast ser man at det bare er plast.
Hva gjør vi?
Noe av den største skatt man finner i ett forhold, det er tryggheten og hvilen man finner i sin medvandrer på livets pilgrimsvei mot himmelen. Ingen ønsker å være ensomme, få er skapt til å leve uten en å dele seg selv med. Luther sa det slik; "Få er skapt til å leve alene, ikke en av tusen, for de er et særlig Guds under"
Ett forhold må alltid være grunnlagt på det faktum at de elsker hverandre for den de er. Det er selve personen som er kjærlighetens utspring, ikke noe personen gjør for meg eller gir meg, men personen i seg selv. Guds kjærlighet manifistert i Jesus er vår ledestjerne på dette området.
Gutter må legge seg litt i selen for å tilfredstille dette "sukkersøte gen" til tider, jenter fortjener å kjenne seg som en prinsesse iblant- din lille prinsesse.
Samtidig ser jeg at dagens referanseramme når det gjelder kjærlighet, den sår stor usikkerthet i sarte jente sjeler. Det er en utbredt "bruk og kast" mentalitet, forbildene på stabilitet blir færre for hver dag- klarest representert ved de brutte ekteskapene som mange vokser opp med i dag.
Hvis en jente er sammen med gutten sin en dag, får et vått kyss på truten og kanskje et mumlende "gla i dg" på kjøpet, da har gutten i sitt hode prøvd med den største klarhet å utrykke sin kjærlighet. Hvis jenta likvel ligger søvnløs i senga si, for å se om hun får en gonatt melding som bekrefter det som ble sagt tidligere på dagen- da er det ikke gutten som er dårlig, men jenta som sliter med usikkerhet. Den type usikkerthet vil ikke "helbredes" ved å opprettholde ett høyt nivå av bekreftelse, det vil kanskje holdes i sjakk- men det vil dukke opp som spøkelse med en gang bekreftelsen blir mindre enn den pleier å være. Jenta må rett å slett stole på at det de har isammen er bygd på en klippefast kjærlighet. Jenta må passe seg litt for å lage forholdet til ett prosjekt, der gutten hele tiden skal demme opp for jentas usikkerhet.
Har du funnet en solid gutt, da kan du slappe av. Han er gla i deg. Ikke alltid han sier det med ord, men jeg er temmelig sikker på at han prøver å vise det på andre måter.
Usikkerthet kan hindre forholdets naturlige vekst, fordi jenta ikke kommer videre fra den helt grunnleggende tanken om "er han fortsatt\virkelig er gla i meg". Suck it up!
Han liker deg, han ville nok gitt livet sitt for deg uten å blunke- det er denne fundamentale omsorgen og hengivenheten til jenta si som beskriver noe av guttens kjærlighetsspråk...
Jeg satt forleden dag i ett hyggelig sosialt lag med ett knippe gode venner. Stemningen hadde en fin munter tone over seg, vi nøt midtsommernattens varme kyss. Plutselig, som ut av intet, ble samtalen dreid mot gutter og ders elendige evne til å gi jentene sine den særskilte oppmerksomhet de til stadighet skriker etter med sine tause rop. Det var som å kaste en brannfakkel i en tønne med bensin, fra å være lunkne deltakere i samtalen, kjempet de nå som gladiatorer i følelsenes colloseum. Vi stakkars gutta ble tredd opp på hver vår stake, der skulle vi henge til mobben var ferdig med sin steinkasting. Det holdt ikke med troskap og tilstedeværelse, en åpen favn hvor de kan finne trygghet og fred borte fra en oppjaget hverdag, ett blikk i øyne som møter dem med mer adjektiv enn orbøker kan romme, de fluktige øyeblikk hvor tiden står stille og bare vi to flykter inn i kjærlighetens endeløse dans...
"Det sukkersøte gen"
Det virker på meg som det er en veldig grunnleggende forskjell på hva gutter og jenter produserer av følelsesmessig tankegods. Det synes som jenter er skapt med ett slags "sukkersødt gen". Her produserer de følelsene og tankene som gir utslag i en lengsel etter å oppleve "kjærlighets sukkertøy". Slike "rosa" øyeblikk der jentene for en liten stund føler seg som en prinsesse. Det å føle seg som en prinsesse representerer den følelsen av at jeg er helt spesiell for den personen som på en eller annen måte har lagt inn litt ekstra innsats for å vise sin kjærlighet overfor sin elskede.
Jeg lurer på om det er derfor jenter kanskje er så glad i sjokolade, det er ett substitutt for en mangel på "kjærlighets sukkertøy"...
Gutta utrykker ikke alltid kjærlighet på en "rosa" måte!
En stor forskjell på gutters og jenters "kjærlighetsspråk", er at jenter tenker på de små detaljer, gutter ser på det store bildet. Det er faktisk slik, at en gutt kan sette av en hel dag til sin kjære, bare bruke tid på den ene personen å prøver etter beste evne å sette pris på jenta si. Når gutten kommer hjem smiler han bredt, "ja nå har vi vært isammen hele dagen- jeg følte virkelig at forholdet fikk en ny dybde idag!"
Jenta kommer hjem til sin vennine, og hun sier litt bedrøvet: "vi har vært isammen i hele dag, å han har ikke sagt han er glad i meg en eneste gang ;( "
Hele dagen hadde jenta bare gått å lengta etter å høre fem små ord: jeg er glad i deg..
Det har alltid vært ett fokus på at gutten må prøve å sette seg inn i jentas kjærlighetsspråk, for at han på en best mulig måte kan ivareta den tryggehten jenter har ett behov for å føle i ett forhold. Dette er greit nok, vi har ikke vondt å strekke oss litt på dette feltet.
MEN, kanskje like viktig er det at jenta får en forståelse av hvordan gutten uttrykker sin kjærlighet. Da kan det kanskje bli lettere for jenta å "se" at gutten setter pris på jenta si.
Men problemet med guttas kjærlighetsspråk, det er ikke små detaljer, det er de store linjene som er vårt språk. Kanksje vi ikke alltid er så flinke til å legge en hjertesjokolade på puta om kvelden, eller plukke en blomst langs veien, rett og slett fordi det oppleves litt feminint. Jeg plukka en liten blomsterbukket til min mor en gang jeg ville gjøre henne glad, men i alt strevet jeg hadde med å gjemme denne bukketen på vei hjem, så ble det bare en svett, krokete haug med brekte blomster igjen. Det emanerer ikke et endeløst trykk etter å gå langs veien å plukke blomster, men av og til tvinger kjærligheten oss til å trosse vår natur i den viten at det vil gjøre vår kjære glad...
"Det sukkersøte gen" og idealiseringen av den "materielle kjærligheten"
Jeg har sansen for denne kvinnelige "sweet-tooth", den er legitim fra skapelsens natur. Men problemet er, som med så mye annet, ikke å dyrke "søtsakene" som om det er den saliggjørende vei til lykke.
Det er jo nettopp det som er vår tids mantra i sekulær tankegang. Siden mennesket ikke er en evighets skapning, men bare har et liv, handler det om å realisere seg, tilfredstille seg selv- det er livets høyeste gode. Kjærligheten er på mange måter en "materialisert kjærlighet", kjærlighet blir målt ut fra hva en person kan tilføre meg og mitt liv. Mens bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for sine venner. Sann kjærlighet kan bare erfares uten egoismens briller. Kjærlighet har bare sine røtter i det givende, det vokser ingen kjærlighet ut av ett hjerte som bare leter etter en som kan tilfredstille en selv mest mulig.
Egoisme vil aldri avle annet enn mer egoisme, men i sitt utrykk kan det ofte bedra oss, eplene ser så røde å velsmakende ut, men ved nærmere øyekast ser man at det bare er plast.
Hva gjør vi?
Noe av den største skatt man finner i ett forhold, det er tryggheten og hvilen man finner i sin medvandrer på livets pilgrimsvei mot himmelen. Ingen ønsker å være ensomme, få er skapt til å leve uten en å dele seg selv med. Luther sa det slik; "Få er skapt til å leve alene, ikke en av tusen, for de er et særlig Guds under"
Ett forhold må alltid være grunnlagt på det faktum at de elsker hverandre for den de er. Det er selve personen som er kjærlighetens utspring, ikke noe personen gjør for meg eller gir meg, men personen i seg selv. Guds kjærlighet manifistert i Jesus er vår ledestjerne på dette området.
Gutter må legge seg litt i selen for å tilfredstille dette "sukkersøte gen" til tider, jenter fortjener å kjenne seg som en prinsesse iblant- din lille prinsesse.
Samtidig ser jeg at dagens referanseramme når det gjelder kjærlighet, den sår stor usikkerthet i sarte jente sjeler. Det er en utbredt "bruk og kast" mentalitet, forbildene på stabilitet blir færre for hver dag- klarest representert ved de brutte ekteskapene som mange vokser opp med i dag.
Hvis en jente er sammen med gutten sin en dag, får et vått kyss på truten og kanskje et mumlende "gla i dg" på kjøpet, da har gutten i sitt hode prøvd med den største klarhet å utrykke sin kjærlighet. Hvis jenta likvel ligger søvnløs i senga si, for å se om hun får en gonatt melding som bekrefter det som ble sagt tidligere på dagen- da er det ikke gutten som er dårlig, men jenta som sliter med usikkerhet. Den type usikkerthet vil ikke "helbredes" ved å opprettholde ett høyt nivå av bekreftelse, det vil kanskje holdes i sjakk- men det vil dukke opp som spøkelse med en gang bekreftelsen blir mindre enn den pleier å være. Jenta må rett å slett stole på at det de har isammen er bygd på en klippefast kjærlighet. Jenta må passe seg litt for å lage forholdet til ett prosjekt, der gutten hele tiden skal demme opp for jentas usikkerhet.
Har du funnet en solid gutt, da kan du slappe av. Han er gla i deg. Ikke alltid han sier det med ord, men jeg er temmelig sikker på at han prøver å vise det på andre måter.
Usikkerthet kan hindre forholdets naturlige vekst, fordi jenta ikke kommer videre fra den helt grunnleggende tanken om "er han fortsatt\virkelig er gla i meg". Suck it up!
Han liker deg, han ville nok gitt livet sitt for deg uten å blunke- det er denne fundamentale omsorgen og hengivenheten til jenta si som beskriver noe av guttens kjærlighetsspråk...
mandag 30. april 2007
Astarte bilde og Guds virkelighet
Dette er en tekst som er skrevet for å få oss til å tenke, ikke kaste vrak på alt vi gjør.
Den dagen jeg ble frelst, fikk jeg se og kjenne noe av frelsens mysterium for den tilværelsen vi lever i her på moderjord. Vi er blodkjøpt til en evighet i himmelen. Vi ble gjenfødt inn i en vandring mot dette frelsens mysterium- denne reisen kalles livet. Vi forstår ikke frelsen, men erfarer hvordan DHÅ åpenbarer denne nye virkelighet for oss. Det finnes øyeblikk der jeg har opplevd den Åndelige virkelighet mer reell enn den sanselige. Møter med Gud som ikke kan beskrives av ord, bare tårer. Noen få ganger har jeg i ett glimt sett noe som for resten av mitt liv blir min dypeste hemmelighet.
Jeg forstod den dagen jeg møtte Gud, at livet skal være en blomstring med livets fyrste. Bare liv kan gi liv. Bare liv kan definere hva liv virkelig er. Bare Jesus er liv.
Verden vet egentlig ikke hva liv er, de har aldri smakt det. Det som gir mening til livet, er alle de faktorer som for en ubestemt tid kan trigge sansene til å oppleve noe "godt". I bånn ligger det ett urokkelig begjær etter å finne liv. Liv som varer.
Verden tilber Astarte bilder, dvs. det som kan manipulere kjødet i perioder til å "glemme" den dypere lengsel etter liv.
Jeg har stilt meg spørsmålet: har vi som kristne og menighetene våre adoptert noen av disse Astarte bildene ?
Møtene våre er fulle av innslag, ingen kan gå ut å si at de ikke har vært del av en opplevelse. Men hva har de opplevd?
Guds veldige herlighet skulle lyse opp våre møter, vi har satt opp en lyskanon.
Englers mektige basuner kunne skaket våre hjerter, vi nøyer oss ofte med litt vibrasjon fra bassen.
Åpenbaringer fra en himmelsk herlighet, er byttet ut med underholdning på storskjerm.
Jeg tror at vi skulle samles for å se det intet øye før har sett. Troens øye skulle lede oss gjennom ett storslått audiatorium, der englehærers brus slår imot oss fra alle kanter- helt til vi står innfor nådens trone.
Møtene våre blir ofte en billig kopi. Vi tilfredstiller våre sanser, vi opplever noe, men sliter med å gjenkjenne Gud når vi er alene. Opplevelses kristendom har en postitiv klang i mine ører, men bare der det handler om ånd som får møte Ånd!
Det imponerer meg ikke med opplevelser som setter seg i DHÅ`s sted som ett Astarte bilde.
Vi har aldri før hatt så "storslåtte" møter, og aldri før har vi sett en latere kirke. De er opptatt av opplevelser, men ikke offer. De vil ha, men ikke gi.
Hvis mennesker møter Gud, så får det konsekvenser. Så enkelt er det.
Jeg tror på Gud. Jeg vil ha Gud. Gud alene.
Esekiel kap.1-3
Den dagen jeg ble frelst, fikk jeg se og kjenne noe av frelsens mysterium for den tilværelsen vi lever i her på moderjord. Vi er blodkjøpt til en evighet i himmelen. Vi ble gjenfødt inn i en vandring mot dette frelsens mysterium- denne reisen kalles livet. Vi forstår ikke frelsen, men erfarer hvordan DHÅ åpenbarer denne nye virkelighet for oss. Det finnes øyeblikk der jeg har opplevd den Åndelige virkelighet mer reell enn den sanselige. Møter med Gud som ikke kan beskrives av ord, bare tårer. Noen få ganger har jeg i ett glimt sett noe som for resten av mitt liv blir min dypeste hemmelighet.
Jeg forstod den dagen jeg møtte Gud, at livet skal være en blomstring med livets fyrste. Bare liv kan gi liv. Bare liv kan definere hva liv virkelig er. Bare Jesus er liv.
Verden vet egentlig ikke hva liv er, de har aldri smakt det. Det som gir mening til livet, er alle de faktorer som for en ubestemt tid kan trigge sansene til å oppleve noe "godt". I bånn ligger det ett urokkelig begjær etter å finne liv. Liv som varer.
Verden tilber Astarte bilder, dvs. det som kan manipulere kjødet i perioder til å "glemme" den dypere lengsel etter liv.
Jeg har stilt meg spørsmålet: har vi som kristne og menighetene våre adoptert noen av disse Astarte bildene ?
Møtene våre er fulle av innslag, ingen kan gå ut å si at de ikke har vært del av en opplevelse. Men hva har de opplevd?
Guds veldige herlighet skulle lyse opp våre møter, vi har satt opp en lyskanon.
Englers mektige basuner kunne skaket våre hjerter, vi nøyer oss ofte med litt vibrasjon fra bassen.
Åpenbaringer fra en himmelsk herlighet, er byttet ut med underholdning på storskjerm.
Jeg tror at vi skulle samles for å se det intet øye før har sett. Troens øye skulle lede oss gjennom ett storslått audiatorium, der englehærers brus slår imot oss fra alle kanter- helt til vi står innfor nådens trone.
Møtene våre blir ofte en billig kopi. Vi tilfredstiller våre sanser, vi opplever noe, men sliter med å gjenkjenne Gud når vi er alene. Opplevelses kristendom har en postitiv klang i mine ører, men bare der det handler om ånd som får møte Ånd!
Det imponerer meg ikke med opplevelser som setter seg i DHÅ`s sted som ett Astarte bilde.
Vi har aldri før hatt så "storslåtte" møter, og aldri før har vi sett en latere kirke. De er opptatt av opplevelser, men ikke offer. De vil ha, men ikke gi.
Hvis mennesker møter Gud, så får det konsekvenser. Så enkelt er det.
Jeg tror på Gud. Jeg vil ha Gud. Gud alene.
Esekiel kap.1-3
tirsdag 3. april 2007
RE: "Mannen"
Jeg håper det er bare mangel på lesere som forårsaket den manglende strømmen av spørsmål...Hvis jeg var jente hadde jeg hatt MANGE spørsmål, jeg tror også gutter har mange nykker- noen av dem er ikke sunne i det hele tatt. Men siden ingen spør, blir det ingen refleksjon rundt det ;)
Svar til Torunn:
Mannens Frihet:
En sann historie fra Edens Hage:Adam sprang rundt i hagen på oppdagelsesferd i sitt eget lille imperium. Han syns det var fantastisk!
Han kunne spise hva han ville, når han ville. Han lekesloss med løver og gorillaer, han klatret i trær å var konstant i sitt ess!
Men Adam forstod at det var en brikke i dette skapelses puslespillet som ikke var helt på plass..Selv om han hadde alt, var han alltid på leting i hagen, for å finne dette som han ikke kunne sette fingeren på..Hva var denne følelsen av tomhet han fikk når han lå under stjerneklar himmel? Hvorfor ble han alltid så betenkt når han så sitt eget speilbilde i vannet? Og den drueklase holderen som Gud hadde utstyrt han med, den skrudde seg jo av og på i hytt og gevær.. Og så en dag hendte det når Adam lå å sov, at Gud formet den siste puslespillbrikken- når han våknet lå det en vakker skapning ved siden av Adam..
Wow! tenkte Adam, nå er vi to!
Alt ble dobbelt så gøy! Når han skulle spise, så spiste de isammen. Når han lekesloss med løvene satt "Eva" (som hun ble kalt) å heiet på Adam. Han følte seg så mandig, ting ble liksom bare så mye bedre når Eva var i nærheten- å drueklasestativet var nå "på" stort sett hele tiden.
Men ettersom tiden gikk forandret tingene seg. Adam fikk ikke lov å leke med løvene, for det så egentlig litt farlig ut syntes Eva. Istedet måtte han gå lange turer å gjøre ingenting, bare prate. Han fikk ikke henge druer på stativet sitt heller, Eva ristet bare på hodet å sa:"det var nok ikke det Gud skapte den til lille venn"- Adam forstod ingenting, hva skulle den ellers brukes til..
Å så hendte det en dag, at Adam fikk så fryktelig lyst på bananer til lunch- men akkuratt når han skulle til å gripe tak i en klase, så hørte han Evas bestemte stemme i bakgrunnen:
"Adam! hva har jeg sagt om bananer til lunch, det er jo bare carbo! Du blir så blubbete hvis du trykker i deg bananer hele tiden- her, ta å spis dette eple, det er mye bedre"....
Mannens natur:
Det er to sider av dette tema jeg vil belyse.
Det første er at mannen har behov for å være "mann"!
I dette ligger også at de vil være frie i sin natur. De sier om løver, at når de går ute på markene i Afrika, er de rake i ryggen, manken strutter og øyet glimter av livskraft. Men sett en løve i ett bur over tid, og de synker sammen som en potetsekk, manken henger rett ned, og øynene er helt døde.
Menn er skapt litt som løvene. Vi har ett "dyrisk" behov for å speide over markene, på leting etter noen som trenger ett modig løvehjerte som kan hjelpe dem i nød. Om det så bare skulle være å bære en pose med matvarer fra rema opp trappa..
Menn har ikke noe imot å finne sitt "territorium" (ekteskapet fks.), men vi har behov for å springe rundt å rulle oss i gjørma- leve ut vårt primitive gen i kontakt med naturen :)
Menn vil ikke være en sirkusløve.
Mannens natur-i møte med kvinnen:
Så har du den andre siden av dette tema, hvordan jenter takler møtet med den frittgående løven. Jenter kan være kan være litt svake på den måten, at de egentlig aldri er helt sikre. De har en grunnelggende skepsis til veldig mange ting. At jenter ofte har en tendens til å "demme opp" for mannens frilynte natur, det er egentlig mest ett utslag av deres egen usikkerhet. De prøver å sette opp rammer, som ett forsøk på å gjøre seg selv mer trygg på hvor de har sin mann-såkalt "short leash".
Jeg mener: enten finner du deg en mann du kan stole 100% på, ellers har du funnet deg feil mann.
Jenter må faktisk bare infinne seg med at løven springer avgårde ut på marka si-hun må lære å stole på at det er bare henne, løven kommer hjem til om kvelden...Å ikke bare det, men da lengter løven seg til døde over å komme seg hjem til sin make...
Hvis man derimot lager rammer som ligner mer på ett bur, da tenker ikke mannen på annet enn å komme seg ut! Han trenger å løpe rundt! Han trenger å kjenne vinden i manken! Han trenger å tulle å tøyse me de andre løvene! Han trenger å klatre opp i trærne å kaste oliven ned på de intetanenede flodhestene! nå tok det litt av her..sorry..
Men håper dere ser bildet, og forstår innholdet av det jeg prøver å si.
Seksualitet:
Vi som er kristne skal ikke følge "verdensånden", men den visdom og kjærlighet som Gud har åpenbart for oss i bibelen. Her står det at seksualitet tilhører ekteskapet. En uttalte det så fint at det er "ekteskapets alter". Seksualitet handler ikke først å fremst om å få dekket sine lyster, men å bli ett. Dette skiller en verdselig måte å tenke om seksualitet, fra en kristen tenkemåte.
Selvsagt handler det om at lystene skal få boltre seg i lekerommet også, men det er en del av ett større bilde. Seksualiteten er nøye innvevd i kjærlighetens lengsel etter å dele seg selv med en, hvis man driver rovdrift på sin seksualitet- så vil man fort bare bli en slave av begjæret.
Hvis man ser for seg kjærligheten som ett vann, er seksualiteten på det dypeste. Det er den tilslørte delen som ikke blottes for noen andre enn de to som dykker ned dit.
Gutter (ihverfall kristne) har\bør ikke ha noen problemer med å forholde seg til noen andre enn en. Kjærligheten har aldri øyne for noen andre enn den som er min..(vi registrer jo at Gud har skapt mange tiltrekkende jenter da, men det stopper med fasinasjonen...)
Sex! (bonuskommenter ;)
Men når det er sagt, så er mannen veldig gira på å faktisk ha sex med denne ene personen!
Sexraten blant kristne par er ikke noe å skryte av. Sex skal ikke være en suvenir man børster støvet av i ny og ne, men ett lidenskapens beger man tørster etter å drikke av.
Hvorfor tror du Gud gjorde det så gøy å ha sex da? Pluss-Han oppfant ikke klær før det var absolutt nødvendig- Gud er for nakenhet og seksualitet :)
Han er nok litt skuffa over hvor lite vi setter pris på alt det fine håndverket han la ned i skaperverket sitt- det var Gud som fant på orgasmen fks.- tenk på det...
Her tror jeg vi har bla. to utfordringer:
Det ene er kvinnens overfølsomhet. Hvis det ikke er strykekvartett i bakrunnen, lys tent overalt og roseblader strødd rundt hele rommet- nei da går det ikke an å ha sex, det står visst i bibelen ett sted..Hvis dere jenter skal være "heltent" hver gang dere er klar for danse "nakendansen", da står vi overfor ett lite problem. Det tar nemlig en god stund for å dra igang den prosessen hos dere jenter, en prosess som tar gutten kanskje bare 1min ;)
Moralen må bli noe midt imellom. Det finnes mange typer dans- noen er veldig slow og sensuelle, andre er raske og hete. Man trenger ikke å kjøre seg fast i en dansestil, men variere alt etter hva tid og rom tillater. Vær litt kreativ, å ikke vær så redd for å vise litt initiativ da jenter..Husk at O2 er den vakreste kledning du kan ikle deg for din mann ;)
Det er bedre å danse enn å la være, det er bedre å spise enn å sulte.
Gutter: Forspill er viktig. Husk det.
Farsinstinkt:
Jo det tror jeg så absolutt at gutter har!
Men morsinstinktet er noe helt unikt, jeg tror ikke det kan sammenlignes...
Men jeg vil si det slik iforhold til kjærlighetens vesen- at den søker alltid å elske den andre. Når to personer gifter seg, og blir ett, så tror jeg også denne kjærligheten søker noe annet enn seg selv. Jeg tror ikke kjærligheten er til for at to mennesker skal utelukkende bare sitte å "digge" hverandre resten av livet. Nei kjærligheten føder en ny lengsel, etter å fostre nytt liv.
Ikke sikkert dette ligger like sterkt for alle, men Gud gjør det ganske klart at dette er ett produkt av kjærlighet-"Han velsignet dem og sa:"Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!" 1.mos 1.28Hvis man ser for seg at kjærlighet mellom to mennesker er som to stråler som treffer ett prisme, så er det bare en stråle som går ut av prismet (prismet=ekteskapet). Denne kjærligheten fører til ett nytt liv- barnet blir unnfanget og favnes av denne "kjærlighetsstråle". 
Tror kanskje "farsinstinktet" virkelig "kicker inn" når rammen er satt, damene har det ofte sterkt mye før den tid...
Håper jeg svarte på noe av det du lurte på Torunn..Så mye mer kan sies, men ingen gidder å lese en avhandling... :(
Hvis noen har noen kommenterer, så bare vær frimodig!
Mvh David
søndag 25. mars 2007
Mannen med den påståtte store M.
Ja.... Da har vi vært en liten tur under fikenbladet på kvinnen, vi burde vel ikke la mannen slippe unna heller...
Mitt problem er litt delikat- fordi jeg er jo en mann! (eller gutt da..)
Jeg klarer ikke alltid helt se hvor skoen eventuelt skulle trykke, på kvinnens nerver.
Hva er det dere måtte lure på jenter??
Jeg skal gi dere en mulighet til å skrive spørsmål, spør om hva som helst. Jeg skal svare etter beste evne, på vegne av mine kompanjonger i kjødet.
Når vi nå hadde en runde med kvinnen, så ble det hentet frem en del intime detaljer. Hvem gidder å lese om hvorfor jenter foretrekker salat fremfor kjøtt- veldig få. Det må være litt saftige spørsmål, det må være litt sånne ting som dere virkelig lurer på!
Skriv det under "anonym" hvis det skulle hjelpe deg til å skrive det du faktisk lurer på- ;)
Mvh David
Mitt problem er litt delikat- fordi jeg er jo en mann! (eller gutt da..)
Jeg klarer ikke alltid helt se hvor skoen eventuelt skulle trykke, på kvinnens nerver.
Hva er det dere måtte lure på jenter??
Jeg skal gi dere en mulighet til å skrive spørsmål, spør om hva som helst. Jeg skal svare etter beste evne, på vegne av mine kompanjonger i kjødet.
Når vi nå hadde en runde med kvinnen, så ble det hentet frem en del intime detaljer. Hvem gidder å lese om hvorfor jenter foretrekker salat fremfor kjøtt- veldig få. Det må være litt saftige spørsmål, det må være litt sånne ting som dere virkelig lurer på!
Skriv det under "anonym" hvis det skulle hjelpe deg til å skrive det du faktisk lurer på- ;)
Mvh David
Abonner på:
Innlegg (Atom)
