Hei "Anonym" :)
Jeg kan godt si hva jeg tenker på dette området, men gutter og jenter er veldig ulike på dette området...
Jenter er generelt mye mer eksperssive, dvs. de setter ofte ord eller synlig utrykk på sine følelser. De avslutter ofte en melding med "jeg er glad i deg" (gid), eller omfavner venninene sine etter "ost og kjeks" kvelden som om det skulle være siste gang de så hverandre.
Vi gutta kjenner ikke dette naturlig.
"Problemet" oppstår jo da når disse to kjønn møtes i en herlig forening. Gutten har ikke det store behovet for å vrenge sjela si hele tiden, men det er ingenting jenta heller vil.
For jentene tror jeg den logiske slutningen noen ganger blir slik: "Jeg har venninner og venner som sier de er mer glad i meg enn min egen kjæreste, ergo han kan ikke være så glad i meg som jeg trodde". Det blir en logisk slutning man trekker ut fra det kvantum av utrykk som bekrefter kjærligheten mellom gutten og jenta. Hvis jeg skulle applisert denne type logikk på mitt liv, da ville det bety at mange av mine venninner er mer glad i meg enn min egen mor...
Hvis kjærlighet handler om hvem som sier "jeg er glad i deg oftest", ja da er ikke kjærligheten noe særlig mer enn ett bekreftelses behov som blir møtt. Den som møter det mest, den er mest gla i meg. Jenter som ikke har opplevd kjærlighet hjemme, kanskje til og med har opplevd ulike former for "overgrep" av sine nærmeste- de ender veldig ofte opp med en slik oppfatning ev kjærlighet. Hvorfor ser vi 15-16 år gamle jenter isammen med 30år+ gamle menn?? Enkelt- de sier at de er glad i jenta, og mer skal ikke til...Men er dette "kjærlighet"??? Neppe...
Kjærlighet er ikke noe som består i kraft av ord (alene)
De fleste familier jeg kjenner til, går ikke å sier at de er glad i hverandre hele tiden. Man bare vet det. Kommer en jente og sier til sin mor; "si at du er glad i meg", så er det neppe fordi hun tviler på mammas kjærlighet, men fordi hun trenger å få dekket ett "kjærlighetsbehov" der og da. Jeg tror egentlig at grunnfast kjærlighet finner sted når man faktisk ikke trenger å si det, men kjærligheten er forholdets grunnleggende aksiom. Da vil ikke utrykkene ha den funskjon at man trenger å høre det (eller si det) for at den andre parten ikke skal tvile på kjærligheten, men fordi kjærligheten i sitt vesen vil utrykke seg!
Ser dere forskjellen??
->vi bekrefter ikke kjærligheten til hverandre for at vi skal være "trygge" på hverandre, men fordi kjærlighet i sin natur er en Romeo som synger til sin Juliet...Jeg tror ikke noe forhold vil finne "kjærlighetens hvile", hvis man hele tiden må ha bekerftelser på at det faktisk finnes en kjærlighet. Da er det ikke trygghet som ligger i bunn, men usikkerhet.
"Havet har alltid ett utløp"
Jeg tar opp tråden der jeg avsluttet og vil utdype litt mer om hvordan jeg tenker kjærlighet og kommunikasjon.
Jeg tenker meg kjærligheten som et hav. Alle utløp vi ser- om det er i form av regn, elver, eller store fosser- så har det hatt sin opprinnelse i havet. Det finnes et "kretsløp" i naturen, som jeg også tror vi kan bruke som en analogi på hvordan dynamikken er mellom "kjærligheten" og de "utrykkene" det får.
Litt forenklet vil jeg si at det ikke er regnet (uttrykkene) som skaper havet (kjærligheten), men regnet (kjærlighets utrykk) kommer fra havet (kjærligheten)(!).
Man kan trekke paralellen til sexualitet i et ekteskap, det skal ikke skape kjærlighet, men være et uttrykk for den kjærlighet som faktisk er der!
Nå skiller jeg disse med vilje for å lage et lite poeng, men selvsagt glir disse to elementene inn i hverandre- kjærlighetens uttrykk skaper bedre vekstvilkår for den faktiske kjærlighet...
De henger sammen som to dråper vann ;)
De forutsetter og beriker hverandre, men kjærlighet er noe mye dypere enn de utrykkene vi har for kjærlighet...En vesentlig forskjell...
Hvilke konsekvenser får dette???
Hva er det jeg prøver og si om denne gutten som aldri sender meldinger til deg "anonym"-
Jo enten så kan det være han er en dust, grunnen til at han ikke sender meldinger er rett og slett fordi det ikke er noen reel kjærlighet mellom dere. Jmf. eksemplet om havet, kommer det aldri noe som helst tegn på at det finnes vann i havet (at det "regner" noen utrykk for kjærligheten)- da kan det bety at det ikke er noe særlig å satse på...
MEN samtidig kan det være at dette bare ikke er helt naturlig for gutten, kanskje han ikke er så god på å sette ord på kjærligheten- men heller vil leve den ut i praksis.
Hvis ingen av disse to faktorene er til stede, da bør du revurdere hele greia...
To oppfordringer til slutt:
Jenter: Ikke heng dere for mye opp i tegnene på kjærlighet, men lev heller ut kjærligheten dere imellom.
Gutter: Selv om vi ikke bryr oss så veldig mye om ord, så betyr det faktisk en del for jentene...(Bare tenk på hvorfor jentene nesten er mer glad for kortet enn selve blomsten...Ja jeg vet hva du tenker-de er rare...Men de tenker sikkert det samme om oss...)
Ps. Det ble skrevet litt i "hastverk", så kom gjerne med innspill eller spørsmål- så kan vi gå dypere inn i tematikken :)
Mvh David
