Forholdet mellom Kjærlighet og Kjærlighetens "utrykk"

Hei "Anonym" :)

Jeg kan godt si hva jeg tenker på dette området, men gutter og jenter er veldig ulike på dette området...

Jenter er generelt mye mer eksperssive, dvs. de setter ofte ord eller synlig utrykk på sine følelser. De avslutter ofte en melding med "jeg er glad i deg" (gid), eller omfavner venninene sine etter "ost og kjeks" kvelden som om det skulle være siste gang de så hverandre.

Vi gutta kjenner ikke dette naturlig.

"Problemet" oppstår jo da når disse to kjønn møtes i en herlig forening. Gutten har ikke det store behovet for å vrenge sjela si hele tiden, men det er ingenting jenta heller vil.
For jentene tror jeg den logiske slutningen noen ganger blir slik: "Jeg har venninner og venner som sier de er mer glad i meg enn min egen kjæreste, ergo han kan ikke være så glad i meg som jeg trodde". Det blir en logisk slutning man trekker ut fra det kvantum av utrykk som bekrefter kjærligheten mellom gutten og jenta. Hvis jeg skulle applisert denne type logikk på mitt liv, da ville det bety at mange av mine venninner er mer glad i meg enn min egen mor...

Hvis kjærlighet handler om hvem som sier "jeg er glad i deg oftest", ja da er ikke kjærligheten noe særlig mer enn ett bekreftelses behov som blir møtt. Den som møter det mest, den er mest gla i meg. Jenter som ikke har opplevd kjærlighet hjemme, kanskje til og med har opplevd ulike former for "overgrep" av sine nærmeste- de ender veldig ofte opp med en slik oppfatning ev kjærlighet. Hvorfor ser vi 15-16 år gamle jenter isammen med 30år+ gamle menn?? Enkelt- de sier at de er glad i jenta, og mer skal ikke til...Men er dette "kjærlighet"??? Neppe...

Kjærlighet er ikke noe som består i kraft av ord (alene)

De fleste familier jeg kjenner til, går ikke å sier at de er glad i hverandre hele tiden. Man bare vet det. Kommer en jente og sier til sin mor; "si at du er glad i meg", så er det neppe fordi hun tviler på mammas kjærlighet, men fordi hun trenger å få dekket ett "kjærlighetsbehov" der og da. Jeg tror egentlig at grunnfast kjærlighet finner sted når man faktisk ikke trenger å si det, men kjærligheten er forholdets grunnleggende aksiom. Da vil ikke utrykkene ha den funskjon at man trenger å høre det (eller si det) for at den andre parten ikke skal tvile på kjærligheten, men fordi kjærligheten i sitt vesen vil utrykke seg!

Ser dere forskjellen??

->vi bekrefter ikke kjærligheten til hverandre for at vi skal være "trygge" på hverandre, men fordi kjærlighet i sin natur er en Romeo som synger til sin Juliet...
Jeg tror ikke noe forhold vil finne "kjærlighetens hvile", hvis man hele tiden må ha bekerftelser på at det faktisk finnes en kjærlighet. Da er det ikke trygghet som ligger i bunn, men usikkerhet.




"Havet har alltid ett utløp"



Jeg tar opp tråden der jeg avsluttet og vil utdype litt mer om hvordan jeg tenker kjærlighet og kommunikasjon.

Jeg tenker meg kjærligheten som et hav. Alle utløp vi ser- om det er i form av regn, elver, eller store fosser- så har det hatt sin opprinnelse i havet. Det finnes et "kretsløp" i naturen, som jeg også tror vi kan bruke som en analogi på hvordan dynamikken er mellom "kjærligheten" og de "utrykkene" det får.
Litt forenklet vil jeg si at det ikke er regnet (uttrykkene) som skaper havet (kjærligheten), men regnet (kjærlighets utrykk) kommer fra havet (kjærligheten)(!).
Man kan trekke paralellen til sexualitet i et ekteskap, det skal ikke skape kjærlighet, men være et uttrykk for den kjærlighet som faktisk er der!
Nå skiller jeg disse med vilje for å lage et lite poeng, men selvsagt glir disse to elementene inn i hverandre- kjærlighetens uttrykk skaper bedre vekstvilkår for den faktiske kjærlighet...
De henger sammen som to dråper vann ;)
De forutsetter og beriker hverandre, men kjærlighet er noe mye dypere enn de utrykkene vi har for kjærlighet...En vesentlig forskjell...


Hvilke konsekvenser får dette???

Hva er det jeg prøver og si om denne gutten som aldri sender meldinger til deg "anonym"-
Jo enten så kan det være han er en dust, grunnen til at han ikke sender meldinger er rett og slett fordi det ikke er noen reel kjærlighet mellom dere. Jmf. eksemplet om havet, kommer det aldri noe som helst tegn på at det finnes vann i havet (at det "regner" noen utrykk for kjærligheten)- da kan det bety at det ikke er noe særlig å satse på...
MEN samtidig kan det være at dette bare ikke er helt naturlig for gutten, kanskje han ikke er så god på å sette ord på kjærligheten- men heller vil leve den ut i praksis.
Hvis ingen av disse to faktorene er til stede, da bør du revurdere hele greia...

To oppfordringer til slutt:
Jenter: Ikke heng dere for mye opp i tegnene på kjærlighet, men lev heller ut kjærligheten dere imellom.
Gutter: Selv om vi ikke bryr oss så veldig mye om ord, så betyr det faktisk en del for jentene...(Bare tenk på hvorfor jentene nesten er mer glad for kortet enn selve blomsten...Ja jeg vet hva du tenker-de er rare...Men de tenker sikkert det samme om oss...)


Ps. Det ble skrevet litt i "hastverk", så kom gjerne med innspill eller spørsmål- så kan vi gå dypere inn i tematikken :)

Mvh David

Vi må ta en ny runde med det femenine kjønn...

Hendelsesforløp...
Jeg satt forleden dag i ett hyggelig sosialt lag med ett knippe gode venner. Stemningen hadde en fin munter tone over seg, vi nøt midtsommernattens varme kyss. Plutselig, som ut av intet, ble samtalen dreid mot gutter og ders elendige evne til å gi jentene sine den særskilte oppmerksomhet de til stadighet skriker etter med sine tause rop. Det var som å kaste en brannfakkel i en tønne med bensin, fra å være lunkne deltakere i samtalen, kjempet de nå som gladiatorer i følelsenes colloseum. Vi stakkars gutta ble tredd opp på hver vår stake, der skulle vi henge til mobben var ferdig med sin steinkasting. Det holdt ikke med troskap og tilstedeværelse, en åpen favn hvor de kan finne trygghet og fred borte fra en oppjaget hverdag, ett blikk i øyne som møter dem med mer adjektiv enn orbøker kan romme, de fluktige øyeblikk hvor tiden står stille og bare vi to flykter inn i kjærlighetens endeløse dans...

"Det sukkersøte gen"
Det virker på meg som det er en veldig grunnleggende forskjell på hva gutter og jenter produserer av følelsesmessig tankegods. Det synes som jenter er skapt med ett slags "sukkersødt gen". Her produserer de følelsene og tankene som gir utslag i en lengsel etter å oppleve "kjærlighets sukkertøy". Slike "rosa" øyeblikk der jentene for en liten stund føler seg som en prinsesse. Det å føle seg som en prinsesse representerer den følelsen av at jeg er helt spesiell for den personen som på en eller annen måte har lagt inn litt ekstra innsats for å vise sin kjærlighet overfor sin elskede.
Jeg lurer på om det er derfor jenter kanskje er så glad i sjokolade, det er ett substitutt for en mangel på "kjærlighets sukkertøy"...

Gutta utrykker ikke alltid kjærlighet på en "rosa" måte!
En stor forskjell på gutters og jenters "kjærlighetsspråk", er at jenter tenker på de små detaljer, gutter ser på det store bildet. Det er faktisk slik, at en gutt kan sette av en hel dag til sin kjære, bare bruke tid på den ene personen å prøver etter beste evne å sette pris på jenta si. Når gutten kommer hjem smiler han bredt, "ja nå har vi vært isammen hele dagen- jeg følte virkelig at forholdet fikk en ny dybde idag!"
Jenta kommer hjem til sin vennine, og hun sier litt bedrøvet: "vi har vært isammen i hele dag, å han har ikke sagt han er glad i meg en eneste gang ;( "
Hele dagen hadde jenta bare gått å lengta etter å høre fem små ord: jeg er glad i deg..
Det har alltid vært ett fokus på at gutten må prøve å sette seg inn i jentas kjærlighetsspråk, for at han på en best mulig måte kan ivareta den tryggehten jenter har ett behov for å føle i ett forhold. Dette er greit nok, vi har ikke vondt å strekke oss litt på dette feltet.
MEN, kanskje like viktig er det at jenta får en forståelse av hvordan gutten uttrykker sin kjærlighet. Da kan det kanskje bli lettere for jenta å "se" at gutten setter pris på jenta si.

Men problemet med guttas kjærlighetsspråk, det er ikke små detaljer, det er de store linjene som er vårt språk. Kanksje vi ikke alltid er så flinke til å legge en hjertesjokolade på puta om kvelden, eller plukke en blomst langs veien, rett og slett fordi det oppleves litt feminint. Jeg plukka en liten blomsterbukket til min mor en gang jeg ville gjøre henne glad, men i alt strevet jeg hadde med å gjemme denne bukketen på vei hjem, så ble det bare en svett, krokete haug med brekte blomster igjen. Det emanerer ikke et endeløst trykk etter å gå langs veien å plukke blomster, men av og til tvinger kjærligheten oss til å trosse vår natur i den viten at det vil gjøre vår kjære glad...

"Det sukkersøte gen" og idealiseringen av den "materielle kjærligheten"
Jeg har sansen for denne kvinnelige "sweet-tooth", den er legitim fra skapelsens natur. Men problemet er, som med så mye annet, ikke å dyrke "søtsakene" som om det er den saliggjørende vei til lykke.
Det er jo nettopp det som er vår tids mantra i sekulær tankegang. Siden mennesket ikke er en evighets skapning, men bare har et liv, handler det om å realisere seg, tilfredstille seg selv- det er livets høyeste gode. Kjærligheten er på mange måter en "materialisert kjærlighet", kjærlighet blir målt ut fra hva en person kan tilføre meg og mitt liv. Mens bibelen lærer oss at den største kjærlighet har den som gir sitt liv for sine venner. Sann kjærlighet kan bare erfares uten egoismens briller. Kjærlighet har bare sine røtter i det givende, det vokser ingen kjærlighet ut av ett hjerte som bare leter etter en som kan tilfredstille en selv mest mulig.
Egoisme vil aldri avle annet enn mer egoisme, men i sitt utrykk kan det ofte bedra oss, eplene ser så røde å velsmakende ut, men ved nærmere øyekast ser man at det bare er plast.

Hva gjør vi?
Noe av den største skatt man finner i ett forhold, det er tryggheten og hvilen man finner i sin medvandrer på livets pilgrimsvei mot himmelen. Ingen ønsker å være ensomme, få er skapt til å leve uten en å dele seg selv med. Luther sa det slik; "Få er skapt til å leve alene, ikke en av tusen, for de er et særlig Guds under"
Ett forhold må alltid være grunnlagt på det faktum at de elsker hverandre for den de er. Det er selve personen som er kjærlighetens utspring, ikke noe personen gjør for meg eller gir meg, men personen i seg selv. Guds kjærlighet manifistert i Jesus er vår ledestjerne på dette området.
Gutter må legge seg litt i selen for å tilfredstille dette "sukkersøte gen" til tider, jenter fortjener å kjenne seg som en prinsesse iblant- din lille prinsesse.
Samtidig ser jeg at dagens referanseramme når det gjelder kjærlighet, den sår stor usikkerthet i sarte jente sjeler. Det er en utbredt "bruk og kast" mentalitet, forbildene på stabilitet blir færre for hver dag- klarest representert ved de brutte ekteskapene som mange vokser opp med i dag.
Hvis en jente er sammen med gutten sin en dag, får et vått kyss på truten og kanskje et mumlende "gla i dg" på kjøpet, da har gutten i sitt hode prøvd med den største klarhet å utrykke sin kjærlighet. Hvis jenta likvel ligger søvnløs i senga si, for å se om hun får en gonatt melding som bekrefter det som ble sagt tidligere på dagen- da er det ikke gutten som er dårlig, men jenta som sliter med usikkerhet. Den type usikkerthet vil ikke "helbredes" ved å opprettholde ett høyt nivå av bekreftelse, det vil kanskje holdes i sjakk- men det vil dukke opp som spøkelse med en gang bekreftelsen blir mindre enn den pleier å være. Jenta må rett å slett stole på at det de har isammen er bygd på en klippefast kjærlighet. Jenta må passe seg litt for å lage forholdet til ett prosjekt, der gutten hele tiden skal demme opp for jentas usikkerhet.
Har du funnet en solid gutt, da kan du slappe av. Han er gla i deg. Ikke alltid han sier det med ord, men jeg er temmelig sikker på at han prøver å vise det på andre måter.
Usikkerthet kan hindre forholdets naturlige vekst, fordi jenta ikke kommer videre fra den helt grunnleggende tanken om "er han fortsatt\virkelig er gla i meg". Suck it up!
Han liker deg, han ville nok gitt livet sitt for deg uten å blunke- det er denne fundamentale omsorgen og hengivenheten til jenta si som beskriver noe av guttens kjærlighetsspråk...

Astarte bilde og Guds virkelighet

Dette er en tekst som er skrevet for å få oss til å tenke, ikke kaste vrak på alt vi gjør.

Den dagen jeg ble frelst, fikk jeg se og kjenne noe av frelsens mysterium for den tilværelsen vi lever i her på moderjord. Vi er blodkjøpt til en evighet i himmelen. Vi ble gjenfødt inn i en vandring mot dette frelsens mysterium- denne reisen kalles livet. Vi forstår ikke frelsen, men erfarer hvordan DHÅ åpenbarer denne nye virkelighet for oss. Det finnes øyeblikk der jeg har opplevd den Åndelige virkelighet mer reell enn den sanselige. Møter med Gud som ikke kan beskrives av ord, bare tårer. Noen få ganger har jeg i ett glimt sett noe som for resten av mitt liv blir min dypeste hemmelighet.
Jeg forstod den dagen jeg møtte Gud, at livet skal være en blomstring med livets fyrste. Bare liv kan gi liv. Bare liv kan definere hva liv virkelig er. Bare Jesus er liv.
Verden vet egentlig ikke hva liv er, de har aldri smakt det. Det som gir mening til livet, er alle de faktorer som for en ubestemt tid kan trigge sansene til å oppleve noe "godt". I bånn ligger det ett urokkelig begjær etter å finne liv. Liv som varer.
Verden tilber Astarte bilder, dvs. det som kan manipulere kjødet i perioder til å "glemme" den dypere lengsel etter liv.
Jeg har stilt meg spørsmålet: har vi som kristne og menighetene våre adoptert noen av disse Astarte bildene ?
Møtene våre er fulle av innslag, ingen kan gå ut å si at de ikke har vært del av en opplevelse. Men hva har de opplevd?
Guds veldige herlighet skulle lyse opp våre møter, vi har satt opp en lyskanon.
Englers mektige basuner kunne skaket våre hjerter, vi nøyer oss ofte med litt vibrasjon fra bassen.
Åpenbaringer fra en himmelsk herlighet, er byttet ut med underholdning på storskjerm.

Jeg tror at vi skulle samles for å se det intet øye før har sett. Troens øye skulle lede oss gjennom ett storslått audiatorium, der englehærers brus slår imot oss fra alle kanter- helt til vi står innfor nådens trone.
Møtene våre blir ofte en billig kopi. Vi tilfredstiller våre sanser, vi opplever noe, men sliter med å gjenkjenne Gud når vi er alene. Opplevelses kristendom har en postitiv klang i mine ører, men bare der det handler om ånd som får møte Ånd!
Det imponerer meg ikke med opplevelser som setter seg i DHÅ`s sted som ett Astarte bilde.
Vi har aldri før hatt så "storslåtte" møter, og aldri før har vi sett en latere kirke. De er opptatt av opplevelser, men ikke offer. De vil ha, men ikke gi.
Hvis mennesker møter Gud, så får det konsekvenser. Så enkelt er det.

Jeg tror på Gud. Jeg vil ha Gud. Gud alene.
Esekiel kap.1-3

RE: "Mannen"

Jeg håper det er bare mangel på lesere som forårsaket den manglende strømmen av spørsmål...Hvis jeg var jente hadde jeg hatt MANGE spørsmål, jeg tror også gutter har mange nykker- noen av dem er ikke sunne i det hele tatt. Men siden ingen spør, blir det ingen refleksjon rundt det ;)

Svar til Torunn:

Mannens Frihet:

En sann historie fra Edens Hage:

Adam sprang rundt i hagen på oppdagelsesferd i sitt eget lille imperium. Han syns det var fantastisk!

Han kunne spise hva han ville, når han ville. Han lekesloss med løver og gorillaer, han klatret i trær å var konstant i sitt ess!

Men Adam forstod at det var en brikke i dette skapelses puslespillet som ikke var helt på plass..Selv om han hadde alt, var han alltid på leting i hagen, for å finne dette som han ikke kunne sette fingeren på..Hva var denne følelsen av tomhet han fikk når han lå under stjerneklar himmel? Hvorfor ble han alltid så betenkt når han så sitt eget speilbilde i vannet? Og den drueklase holderen som Gud hadde utstyrt han med, den skrudde seg jo av og på i hytt og gevær.. Og så en dag hendte det når Adam lå å sov, at Gud formet den siste puslespillbrikken- når han våknet lå det en vakker skapning ved siden av Adam..

Wow! tenkte Adam, nå er vi to!

Alt ble dobbelt så gøy! Når han skulle spise, så spiste de isammen. Når han lekesloss med løvene satt "Eva" (som hun ble kalt) å heiet på Adam. Han følte seg så mandig, ting ble liksom bare så mye bedre når Eva var i nærheten- å drueklasestativet var nå "på" stort sett hele tiden.

Men ettersom tiden gikk forandret tingene seg. Adam fikk ikke lov å leke med løvene, for det så egentlig litt farlig ut syntes Eva. Istedet måtte han gå lange turer å gjøre ingenting, bare prate. Han fikk ikke henge druer på stativet sitt heller, Eva ristet bare på hodet å sa:"det var nok ikke det Gud skapte den til lille venn"- Adam forstod ingenting, hva skulle den ellers brukes til..

Å så hendte det en dag, at Adam fikk så fryktelig lyst på bananer til lunch- men akkuratt når han skulle til å gripe tak i en klase, så hørte han Evas bestemte stemme i bakgrunnen:

"Adam! hva har jeg sagt om bananer til lunch, det er jo bare carbo! Du blir så blubbete hvis du trykker i deg bananer hele tiden- her, ta å spis dette eple, det er mye bedre"....

Mannens natur:

Det er to sider av dette tema jeg vil belyse.

Det første er at mannen har behov for å være "mann"!

I dette ligger også at de vil være frie i sin natur. De sier om løver, at når de går ute på markene i Afrika, er de rake i ryggen, manken strutter og øyet glimter av livskraft. Men sett en løve i ett bur over tid, og de synker sammen som en potetsekk, manken henger rett ned, og øynene er helt døde.

Menn er skapt litt som løvene. Vi har ett "dyrisk" behov for å speide over markene, på leting etter noen som trenger ett modig løvehjerte som kan hjelpe dem i nød. Om det så bare skulle være å bære en pose med matvarer fra rema opp trappa..

Menn har ikke noe imot å finne sitt "territorium" (ekteskapet fks.), men vi har behov for å springe rundt å rulle oss i gjørma- leve ut vårt primitive gen i kontakt med naturen :)

Menn vil ikke være en sirkusløve.

Mannens natur-i møte med kvinnen:

Så har du den andre siden av dette tema, hvordan jenter takler møtet med den frittgående løven. Jenter kan være kan være litt svake på den måten, at de egentlig aldri er helt sikre. De har en grunnelggende skepsis til veldig mange ting. At jenter ofte har en tendens til å "demme opp" for mannens frilynte natur, det er egentlig mest ett utslag av deres egen usikkerhet. De prøver å sette opp rammer, som ett forsøk på å gjøre seg selv mer trygg på hvor de har sin mann-såkalt "short leash".

Jeg mener: enten finner du deg en mann du kan stole 100% på, ellers har du funnet deg feil mann.

Jenter må faktisk bare infinne seg med at løven springer avgårde ut på marka si-hun må lære å stole på at det er bare henne, løven kommer hjem til om kvelden...Å ikke bare det, men da lengter løven seg til døde over å komme seg hjem til sin make...

Hvis man derimot lager rammer som ligner mer på ett bur, da tenker ikke mannen på annet enn å komme seg ut! Han trenger å løpe rundt! Han trenger å kjenne vinden i manken! Han trenger å tulle å tøyse me de andre løvene! Han trenger å klatre opp i trærne å kaste oliven ned på de intetanenede flodhestene! nå tok det litt av her..sorry..

Men håper dere ser bildet, og forstår innholdet av det jeg prøver å si.

Seksualitet:

Vi som er kristne skal ikke følge "verdensånden", men den visdom og kjærlighet som Gud har åpenbart for oss i bibelen. Her står det at seksualitet tilhører ekteskapet. En uttalte det så fint at det er "ekteskapets alter". Seksualitet handler ikke først å fremst om å få dekket sine lyster, men å bli ett. Dette skiller en verdselig måte å tenke om seksualitet, fra en kristen tenkemåte.

Selvsagt handler det om at lystene skal få boltre seg i lekerommet også, men det er en del av ett større bilde. Seksualiteten er nøye innvevd i kjærlighetens lengsel etter å dele seg selv med en, hvis man driver rovdrift på sin seksualitet- så vil man fort bare bli en slave av begjæret.

Hvis man ser for seg kjærligheten som ett vann, er seksualiteten på det dypeste. Det er den tilslørte delen som ikke blottes for noen andre enn de to som dykker ned dit.

Gutter (ihverfall kristne) har\bør ikke ha noen problemer med å forholde seg til noen andre enn en. Kjærligheten har aldri øyne for noen andre enn den som er min..(vi registrer jo at Gud har skapt mange tiltrekkende jenter da, men det stopper med fasinasjonen...)

Sex! (bonuskommenter ;)

Men når det er sagt, så er mannen veldig gira på å faktisk ha sex med denne ene personen!

Sexraten blant kristne par er ikke noe å skryte av. Sex skal ikke være en suvenir man børster støvet av i ny og ne, men ett lidenskapens beger man tørster etter å drikke av.

Hvorfor tror du Gud gjorde det så gøy å ha sex da? Pluss-Han oppfant ikke klær før det var absolutt nødvendig- Gud er for nakenhet og seksualitet :)

Han er nok litt skuffa over hvor lite vi setter pris på alt det fine håndverket han la ned i skaperverket sitt- det var Gud som fant på orgasmen fks.- tenk på det...

Her tror jeg vi har bla. to utfordringer:

Det ene er kvinnens overfølsomhet. Hvis det ikke er strykekvartett i bakrunnen, lys tent overalt og roseblader strødd rundt hele rommet- nei da går det ikke an å ha sex, det står visst i bibelen ett sted..Hvis dere jenter skal være "heltent" hver gang dere er klar for danse "nakendansen", da står vi overfor ett lite problem. Det tar nemlig en god stund for å dra igang den prosessen hos dere jenter, en prosess som tar gutten kanskje bare 1min ;)

Moralen må bli noe midt imellom. Det finnes mange typer dans- noen er veldig slow og sensuelle, andre er raske og hete. Man trenger ikke å kjøre seg fast i en dansestil, men variere alt etter hva tid og rom tillater. Vær litt kreativ, å ikke vær så redd for å vise litt initiativ da jenter..Husk at O2 er den vakreste kledning du kan ikle deg for din mann ;)

Det er bedre å danse enn å la være, det er bedre å spise enn å sulte.

Gutter: Forspill er viktig. Husk det.

Farsinstinkt:

Jo det tror jeg så absolutt at gutter har!

Men morsinstinktet er noe helt unikt, jeg tror ikke det kan sammenlignes...

Men jeg vil si det slik iforhold til kjærlighetens vesen- at den søker alltid å elske den andre. Når to personer gifter seg, og blir ett, så tror jeg også denne kjærligheten søker noe annet enn seg selv. Jeg tror ikke kjærligheten er til for at to mennesker skal utelukkende bare sitte å "digge" hverandre resten av livet. Nei kjærligheten føder en ny lengsel, etter å fostre nytt liv.

Ikke sikkert dette ligger like sterkt for alle, men Gud gjør det ganske klart at dette er ett produkt av kjærlighet-"Han velsignet dem og sa:"Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!" 1.mos 1.28

Hvis man ser for seg at kjærlighet mellom to mennesker er som to stråler som treffer ett prisme, så er det bare en stråle som går ut av prismet (prismet=ekteskapet). Denne kjærligheten fører til ett nytt liv- barnet blir unnfanget og favnes av denne "kjærlighetsstråle".

Tror kanskje "farsinstinktet" virkelig "kicker inn" når rammen er satt, damene har det ofte sterkt mye før den tid...

Håper jeg svarte på noe av det du lurte på Torunn..Så mye mer kan sies, men ingen gidder å lese en avhandling... :(

Hvis noen har noen kommenterer, så bare vær frimodig!

Mvh David

Mannen med den påståtte store M.

Ja.... Da har vi vært en liten tur under fikenbladet på kvinnen, vi burde vel ikke la mannen slippe unna heller...
Mitt problem er litt delikat- fordi jeg er jo en mann! (eller gutt da..)
Jeg klarer ikke alltid helt se hvor skoen eventuelt skulle trykke, på kvinnens nerver.
Hva er det dere måtte lure på jenter??
Jeg skal gi dere en mulighet til å skrive spørsmål, spør om hva som helst. Jeg skal svare etter beste evne, på vegne av mine kompanjonger i kjødet.
Når vi nå hadde en runde med kvinnen, så ble det hentet frem en del intime detaljer. Hvem gidder å lese om hvorfor jenter foretrekker salat fremfor kjøtt- veldig få. Det må være litt saftige spørsmål, det må være litt sånne ting som dere virkelig lurer på!
Skriv det under "anonym" hvis det skulle hjelpe deg til å skrive det du faktisk lurer på- ;)

Mvh David

Uforståelige kvinnenykker del 2

Innlegget om uforståelige kvinnenykker var en utblåsning i lett frustrasjon, fordi jeg syns dette til tider er vanskelig og forholde seg til. Nå har jeg tenkt litt på responsen jeg fikk, å vil ta tankene ett skritt videre. Det ble mye klarere for meg hva dette "ukjente elementet" var - kontroll over situasjonen\respekt. Samtidig føler jeg også for å nyansere "kritikken", gå litt dypere i den materien som forårsaker disse "sonene".

10.000 kr. spørsmålet blir da; er det vi som er enkle eller dere som er vanskelige??? ;D

1. Jenter er verdens 8 underverk...
Jeg tror jenter har en høyere aktelse av sin egen kropp, ett mer vart forhold til kroppen, og jeg vil faktisk også si jenter har en større "selvrespekt" ovenfor egen kropp. Nakenhet er ett litt "hellig rom", vi skal ikke toge inn i dette rommet som ett bråkete lokomotiv. Da vil man møte samme reaksjon som med en snegle, skjer ting for brått, så trekker den seg stille inn i huset sitt. Her tror jeg vi har mye å lære. Man må fremtone seg som når man bærer en ming-vase, med stor forsiktighet. Jeg ser poenget med at vi gutta skal få "tilatelse" for hvert nytt skritt vi skal ta, nærmere inn i en kvinnes nærhet. Det blir litt som å ha audiens hos dronningen, tingene må skje på hennes premisser, i hennes tempo, og med respekt. Dette synes jeg er ett bra aspekt ved kvinnen, det er nettopp hennes "utilgjengelighet" som gjør denne "prosessen" så spennende og intim. Det er ikke bare kropp, det er like mye følelser inne i bildet. ( Vi registrer dette, men famler litt i uvitenhet likevel- ha nåde.)
Dette vil ligge som ett "spenningsfelt" rundt kvinnens private sone, det er som å gå på ett størmgjerde vi ikke ser- bare kjenner at vi får ett støt...au...

2. Bare kontroll og respekt?
Men jeg tror disse reaksjonene ikke bare er ett resultat av denne vare kvinnenaturen, som naturlig slår gnister mot guttas primitive vesen. Dette "tilslørte" og mystiske ved kvinnens seksualitet(=sitt forhold til egen kropp og intimitet), det er under store "angrep" fra den verden vi lever i. Det virker som noe prøver å strippe kvinnnen for hennes tilslørte sensuelle glans, og fremstiller henne som ett stykke kjøtt. Dette utspiller seg veldig klart i reklame. Skal man selge ett dekk, så setter man opp ett dekk med to halvnakne damer hengende over. Sensualiteten i kvinnens vesen blir besudlet av medias nedverdigene fremstillinger av kvinnen. Hun blir bare ett middel for å selge ett dekk. Kan du tenke deg en mer lettvint måte å drepe det lidenskapelige, kjærlige, grasiøse, myke, og utilgjengelige ved kvinnens seksualitet?
Desverre tror jeg veldig mange jenter har latt seg påvirke av dette trykket som omgir oss i hverdagen. Og med det sagt, tror jeg mange jenter har noe "brutt" eller "bundet" i sin seksualitet. Derfor tror jeg ikke alle slike "reaksjoner" bare har med respekt å gjøre, men kan være dårlig selvbilde eller usunne tankemønster.
Hvis det er slik at reaksjoner blir forårsaket som en kombinasjon av den naturlige varheten, og en utilfredshet med egen seksualitet- da er det "urent mel i posen". Det som verden har klart å binde, det er noe som må gjenopprettes i kjærlighetens ramme. Målet er å sitte igjen med bare den naturlige varheten.

Innenfor vennskapet:
Dette kan gjøres innenfor filios kjærlighten, altså vennskapet. Men man vil bare komme så langt som jenta er villig til å slippe den andre parten inn i sin "nakenhet". Der hvor den andre parten kan se jentas følelse av skam og skadeskutte selvbilde. Der hvor man slipper kjærligheten til, der kan det skje gjenopprettelse av det som verden har prøvd å ødelegge. Kjærligheten er den eneste kraft på denne jord som har denne evenen i seg. Ikke se på det som en knekk i stoltheten, men se på det som ett Guds kall til å la kvinnens iboende skjønnhet få stråle slik det var tenkt av Gud. Ingen lenker er så tykke, at kjærligheten ikke kan bryte det, å føre mennesker ut i frihet.

Innenfor ekteskapet:
Jeg vil også skille mellom vennskap\bekjente og slik det "skal" fungere i et ekteskap. Ekteskapet er en utvisking av "soner". Vi har ikke forskjellige territorier som vi må snirkle oss rundt innenfor ett ekteskap. Da er man ett. Da er man tilbake i edens hage, som Adam og Eva.
Jeg sier ikke at det vil bare fungere på 1-2-3, men personlig mener jeg at det godt kan være målet. I ett vennskap må man bare respektere hvis den andre personen ikke vil gå lenger i sin erkjennelse av ting som har skadet ens seksualitet. I ekteskapet mener jeg at man ikke skal gå på kompromiss med slik "skjult materie", som i praksis styrer hvordan vi reagerer. Det som er ditt blir mitt, og det som er mitt blir ditt. På dette grunnalget kan man la kjærligheten bygge opp brutt tilit, og måten man ser på seg selv blir definert ut fra hvordan din ektefelle ser på deg- ikke hva en reklameplakat sier.
Kristne gifte par sliter med sin seksualitet viser undersøkelser. Seksualiteten begrenser seg til soverommet, det er på en måte den eneste sfære som tillater seksualiteten å utfolde seg. Dette handler ikke om at man skal ha sex overalt, men at lidenskapen ikke er noe man legger igjen på soverommet!
Vi må ikke tillate skam å slukke lidenskapen, den brennende tørsten etter hud mot hud skal ikke temmes- dette begjæret er tent av Gud...Vi ærer Gud når lysten etter å svinge seg i kjærlighetens dans, blir større enn frykten for egen usikkerhet. (mykporno ? ;)
Jeg tror at unødig skam i bagasjen vil fort tappe ett ekteskap\forhold for spontanitet. Hvis jenter har for mye av dette behovet for "kontroll", mister man litt denne lekne "katt og mus" atmosfæren, som oppstår når to personer er tilnærmet beruset på hverandres nærhet.

Ekteskapet som forbilde:
Gud har lagt ned ett enormt potensiale i ekteskapet. Jeg tror vi skulle være med på å speile denne friheten som oppstår, når to mennesker står innenfor Gud å blir smeltet sammen i kjærlighetens smeltedigel. Gå å les høysangen. Seksualiteten som skildres samsvarer ikke med to mennesker som gjemmer seg under dyna på ett mørkt rom. Kjærligheten driver frykten ut.
Hva utsråler ett par som ikke er komfortable med å være i samme rom hvis den ene sminker seg eller tar en dusj. Er ikke det litt hyklerisk?
Vi skal ikke være forbilder i overfladiske ord, vi skal vise til en levd virkelighet. En virkelighet uten tabu og skam, uten ett fornedret bilde av kvinne\manns kropp, uten frykt for hva den andre tenker. Ett ekteskap mellom to mennesker i Kristus, skal være favnet av denne kjærligheten. Så langt det er mulig, skal ekteskapet være usmittet av det som prøver skape usikkerhet mellom to mennesker.
Ekteskapet er en erklæring- du er min! Jeg tar deg med hud og hår så lenge vi lever og jeg elsker deg på grunn av og til tider på tross av. Ekteskapet er jo der hvor man endelig kan senke skuldrene og ikke lenger la seg tære av slike dumme "hva han\hun tenker om meg" til enhver tid. Dere er ett. Amen?

Til avslutning...
Jeg vet ikke om alt det jeg her påstår er riktig, men jeg tror det finnes flere lag i denne "løken" som kalles "kvinnenatur". Nå har jeg forsøkt å skrelle ett lag til. Unnskyld.
Jeg respekterer at jenter er skrudd sammen forskjellig fra oss gutta, jeg anerkjenner at det må føre til en viss tilpasning i adferd fra vår side...
MEN jeg er veldig usikker på om "dette" som skaper de reaksjonene som vi beskrev i del 1. (uforståelige kvinnenykker), utelukkende er bare kvinnensnatur- og kanskje har i seg elementer av usikkerhet, skam, dårlig selvtilit, misbrukt tilit osv..
Ja til kvinnelig respekt for kropp og sjel, nei til bånd å skam som kveler kvinnens sensualitet og seksualitet...

Kommentarer?
Kan det være et snev av sannhet i det som er beskrevet?

Uforståelige kvinnenykker...

På bryggekanten idag utformet det seg en spennende samtale med en vennine. Der satt vi med hver vår is å absorberte solskinnet. Vi kom inn på noen av disse merkelige "sonene" kvinner har satt opp, som vi gutter ikke ser. Vi gutta merker bare at vi støter borti disse "sonene" iblant.
Jeg vil ta noen eksempler som muligens kan gjøre tematikken litt mer håndpåtakelig:

Eks nr.1 Håret
Hvis jenter er ute å bader på sommeren, har de ingen kvaler med å sitte som en druknet katt på strandkanten etterpå. De smiler og ler, mens håret tørkes naturlig i solsteken.

Hvis man derimot skulle være så uheldig å møte samme jente som nettopp har dusjet og kledd på seg, men ikke fått tørket håret sitt- vil kanskje badedøren raskt smelle i ansiktet på deg, eller jenta setter inn en lett jogg for å komme seg inn på rommet sitt.
Du så denne jenta sitte med vått pistret hår for kort tid siden på stranden, men plutselig er det krise hvis du ser henne med vått hår fra dusjen. Hva er dette ?


Eks. nr.2 En flau nakenhet, og en ikke flau nakenhet.
Vi holder oss innenfor samme setting. Det er sommer og varmt, jentene stripper ned til bitte små bikini plagg. Det er lite som blir utelatt til fantasien i ett slikt antrekk, men jentene har ingen anfektelse med å sprade rundt i dette både ute og inne. Når vi treffer jentene så smiler de å ler.

Men hvis man skulle være så "uheldig" å vandre inn på samme kvinnen man så for 5 minutter siden, i en bitte liten bikini, men som nå har skiftet til en BH- da er det krise. Jenta står nesten fullt påkledd, men hun har ikke rukket å få på seg genseren enda. Hun står i BHèn. Gutten tenker; "hun har mer klær på seg nå enn for 5 min siden, her er det bare å sette seg ned i sofaen". Her tenker tydeligvis gutten feil, for man kan bli møtt av ett skrik- kanskje til og med få en smekk på kinnet etterpå. Hva er dette??

Eks. nr.3 Sminke
Jenter tror visst at gutter er fullstendig naive. De vil vi skal tro- sminken kommer på av seg selv, å forsvinner av seg selv. Jenter har ingen problemer med at vi skal betrakte dem etter at de har tatt på seg sminke, men Gud forby om vi skulle kikke på mens de smører på malingen.
Hvis man har vært i ett forhold har man kanskje også opplevd hvordan denne "avtakingen" er en lukket seanse. Hvis tiliten er bygget opp, så kan jenta vise seg uten smørning når gutten komer for å pakke henne inn for kvelden. Men de liker ikke at vi ser på når sminken går av- Hva er dette???

Eks. nr.4 Naken- :) Naken :(
Dette har jeg ikke så mye grunnlag for å uttale meg om, men jeg har lest at dette forkommer veldig ofte blant ektefeller.
Hvis ett ektepar har startet morgenen med ett lekent elskhov, så ligger jenta der i all sin nakenhet på senga- smilende gir hun sin mann ett kyss på pannen, å tar med seg ett håndkle for å dusje. Mannen blir liggende litt til, før han går ut og hiver i seg ett par bananer til frokost.
Intetanene tar han så turen mot badet for å pusse sine tenner. Når han åpner døra får han se sin vakre skjønnhet stå med ryggen til, akkuratt ferdig med sin dusj. Gutten som trodde han ville bli møtt av to kjærlige øyne, får istedet ett flakkende blikk og opplever hvordan jenter kan gå fra nakenhet til ikke nakenhet på 0,23 sek. Den bedagelige stemningen på soverommet, hvor nakenheten gitt i ett med tapeten som den mest naturlige ting- har blitt byttet ut med en murrende stemme som vil ha deg ut fra badet!
Hun er jo naken! Må jo forstå at det er greit å se meg naken på ett rom, men ikke på ett annet rom. Hva er dette????


Er det rart vi blir forvirret over jenters oppførsel, først er det greit så er det galt.
Vi ser ikke annerledes på håret til en jente om hun har badet sitt hår i vannet fra stranda eller fra dusjen.
Vi forstår ikke hvorfor det er greit å se en jente i bikini, men får kjeft hvis man møter dem i BHèn.
Vi forstår ikke hvorfor det er greit å se en sminket jente, men ikke se når hun tar på sminken. (Tror jenter at vi ikke forstår at de har klissa seg til, så lenge vi liksom ikke ser hvordan det går til, så er vi intetanene om hva som er skjedd mens de var på badet?)
Å sist men ikke minst, så forstår vi ikke hvorfor det er greit å være naken på ett rom- men få kjeft hvis man skulle dumpe inn på samme jenta 5min etterpå i ett annet...

Jeg registrer at det er noen "usynlige" grenser eller noe sånt som jentene har satt opp, men som vi ikke ser. Vi skal liksom bare forstå hvordan jentas intrikate lille univers fungerer- men det gjør vi ikke!!!
Kan noen komme med noen kommentarer??
Kan noen si noe som kan gjøre dette mer håndgripelig??

Noen tanker om Identitet.

Jeg bare satt å tenkte litt over hva identitet er for noe....

Det er noe rart med måten vi skaper vår identitet på. Jeg tror feiltolkning av vår identitet er opphavet til mye tomhet, og en følelse av at vi aldri "strekker til". Dette er intet nytt fenomen. Før var man enten fisker, lege, prest, bonde eller selger. Hvis de ble spurt hvem de var, ville nok svar alternativene variert mellom disse fem. I dag er horisonten utvidet en milliard ganger.
Man er det man gjør. Mennesket får sin verdi ut ifra det man gjør, det man har prestert. Det er derfor bare vellykkede mennesker er på tv. De er idealene, de er vår tids Guder som blir dyrket av millioner. Mennesket blir på denne måten alltid mislykket, det er jo alltid noen som er flinkere, altid noen som er penere, altid noen som vil få mine evner til å stå i skyggen. Derfor er identitet allitid ett prosjekt som er dømt til å gå falitt.
Gud fikk spørsmålet av Moses en gang, hvem er du Gud? Vi kan godt si, hva er din identitet??
Moses fikk svaret: Jeg Er.
Det sier alt og ingenting. Men Gud prøver ikke å forklare Moses hvem han er, gjennom å si hva han har utrettet. Er det noen som kunne kommet med en skryteliste på det, måtte det jo være Gud!
Gud sier ganske enkelt, min identiet besvares ikke ved ett spørsmål- men gjennom selve væren.
Dette tror jeg er nøkkelen til å finne sin identitet som mennesket også. Vi blir ikke skapt som noen ferdige produkter, vår identitet er ikke bare å finne i oss selv- men i relasjon.
Vi som bekjenner oss til Kristus, vi er blitt Guds barn- det er vår identitet. Det er ikke noe vi har gjort, det er rett og slett noe jeg er i kraft av Jesu blod. Min identitet var altså ikke å finne i meg selv, men den oppstod når min hånd tok tak i Guds hånd- og vi ble ett.
Slik kan vi som kristne ha fred med Gud og fred med oss selv. Det som ble brutt i Edens hage, det blir gjennopprettet på Golgata.
Jeg tror at mennesket avdekker sin identitet i møte med livet. Jeg har møtt mange mennesker som bastant går ut og sier- "dette er meg, dette er den jeg er". Jeg tror egentlig det er en hovmodig holdning, for bibelen sier at vår vandring med Kristus er å bli likedannet med ham. Vi speiler ikke vår identitet i oss selv, men i Kristus. Det jeg vil erkjenne er dette: jeg er ett Guds barn, og jeg er i modning.
SAMTIDIG som relasjonen med Gud former vår identitet, så er også realsjonen til mennesker helt uvurderlig!
En helt grunnleggende del av menneskets identitet er nemlig dette: å bli elsket.
Det var ikke godt nok for Adam å vite hvem han var- han måtte ha en annen som også kunne vite hvem han var. I dette er kjærlighet, i dette er det som gir identitet sin verdi.
Identitet er ikke bare at jeg modnes å blomstre som menneske, som om meningen er at jeg skal bli ett super menneske som kan frotse i min egen fremgang. Identitet handler alltid om å bli noe for noen, være noe for andre. Vi skal speile oss mot mennesker, der fullendens selve betydningen av vår eksistens.
Kanskje det er derfor Gud oppfant ekteskapet. Adam som var så flott, skapt av Gud å allting, men ingen til å dele verken seg selv eller livet med. Vi har ett behov av å dele oss selv med noen, ekteskapet er der du deler alt. Det vi er, får betydning for noen. Stor betydning. Når en jente ser sine smilehull i speilet, så kanskje hun ikke ofrer det en tanke. For en gutt som ser disse to hullene komme til synet på hver side av ett herlig smil, for han kan det være dagens store høydepunkt. Kjærlighet er det som gir mening til vår tilværelse. Identitet er råmateriale som kjærligheten bruker til å skape eksistens om til liv. Vi er ikke skapt til å eksistere, vi er skapt til å ha liv.
Dagens regnestykke:
Isolert identitet = tomhet
Identitet + kjærlighet = mening

Nå må jeg avslutte. For det første med hensyn til Frode som vil legge seg (sitter på hans rom).
For det andre kan innlegget bli for langt.
Ha en fin dag :)

"Godt og blandet"

Tenkte jeg skulle prøve meg på dette nymotens greiene- blogg.
Er det bare ett nytt medium for oppmerksomhets sultne mennesker- en konsekvens av fremmedgjøringen gjennom det teknologiske samfunn, der man ikke lenger gir en klem, men sender *klemz* på mobilen istedet-Kanskje. Et fattig substitutt spør du meg.

Noen sier at denne nye måten å kommunisere på er utelukkende positiv.Det er en voksende gruppe som ikke klarer å utrykke seg verbalt, men som har ingen problemer å sette ord på tingenes tilstand, hvis man bare kan skrive det istedenfor å si det ansikt til ansikt med en annen person.
Personlig har jeg ikke tro på at denne "nye" måten å "se" hverandre på. Jeg tror vi leker gjemsel. Det er jo kroppsspråket, blikkene, aksangen, den pinlige stillheten eller den berusende latteren imellom ordene som gir ordene dets fargerike mening.
Vi får ingen fullverdig kommunikasjon gjennom å sitte bak hver vår skjerm. Det er bare "sort\ hvitt", det stjeler ordene for dets fylde og liv.
Nei- denne måten å utrykke seg på, den må på ingen måte "erstatte" den "virkelige" kommunikasjonen. Bare der ansikt møter ansikt vil ord få utspille sin rolle i relasjonen til andre mennesker.
Som regel bruker vi våre ord mest til å skjule det vi tenker, jeg vil gjerne at denne blogg skal gå på tvers av dette skuespillet vi så ofte kaller "diskurs". Jeg vil si det jeg tenker, og hvis noen eventuelt skulle bidra med noen tanker- la det komme rett fra "levra"
Vil gjerne variere tematikken fra refleksjon om Gud, livet, mennesket, hobby, tanker, kvinnen\ mannen- alt i en salig miks.
Mye seriøst, men også mye uhøytidelig :)
Godt og blandet.