Noen tanker om Identitet.

Jeg bare satt å tenkte litt over hva identitet er for noe....

Det er noe rart med måten vi skaper vår identitet på. Jeg tror feiltolkning av vår identitet er opphavet til mye tomhet, og en følelse av at vi aldri "strekker til". Dette er intet nytt fenomen. Før var man enten fisker, lege, prest, bonde eller selger. Hvis de ble spurt hvem de var, ville nok svar alternativene variert mellom disse fem. I dag er horisonten utvidet en milliard ganger.
Man er det man gjør. Mennesket får sin verdi ut ifra det man gjør, det man har prestert. Det er derfor bare vellykkede mennesker er på tv. De er idealene, de er vår tids Guder som blir dyrket av millioner. Mennesket blir på denne måten alltid mislykket, det er jo alltid noen som er flinkere, altid noen som er penere, altid noen som vil få mine evner til å stå i skyggen. Derfor er identitet allitid ett prosjekt som er dømt til å gå falitt.
Gud fikk spørsmålet av Moses en gang, hvem er du Gud? Vi kan godt si, hva er din identitet??
Moses fikk svaret: Jeg Er.
Det sier alt og ingenting. Men Gud prøver ikke å forklare Moses hvem han er, gjennom å si hva han har utrettet. Er det noen som kunne kommet med en skryteliste på det, måtte det jo være Gud!
Gud sier ganske enkelt, min identiet besvares ikke ved ett spørsmål- men gjennom selve væren.
Dette tror jeg er nøkkelen til å finne sin identitet som mennesket også. Vi blir ikke skapt som noen ferdige produkter, vår identitet er ikke bare å finne i oss selv- men i relasjon.
Vi som bekjenner oss til Kristus, vi er blitt Guds barn- det er vår identitet. Det er ikke noe vi har gjort, det er rett og slett noe jeg er i kraft av Jesu blod. Min identitet var altså ikke å finne i meg selv, men den oppstod når min hånd tok tak i Guds hånd- og vi ble ett.
Slik kan vi som kristne ha fred med Gud og fred med oss selv. Det som ble brutt i Edens hage, det blir gjennopprettet på Golgata.
Jeg tror at mennesket avdekker sin identitet i møte med livet. Jeg har møtt mange mennesker som bastant går ut og sier- "dette er meg, dette er den jeg er". Jeg tror egentlig det er en hovmodig holdning, for bibelen sier at vår vandring med Kristus er å bli likedannet med ham. Vi speiler ikke vår identitet i oss selv, men i Kristus. Det jeg vil erkjenne er dette: jeg er ett Guds barn, og jeg er i modning.
SAMTIDIG som relasjonen med Gud former vår identitet, så er også realsjonen til mennesker helt uvurderlig!
En helt grunnleggende del av menneskets identitet er nemlig dette: å bli elsket.
Det var ikke godt nok for Adam å vite hvem han var- han måtte ha en annen som også kunne vite hvem han var. I dette er kjærlighet, i dette er det som gir identitet sin verdi.
Identitet er ikke bare at jeg modnes å blomstre som menneske, som om meningen er at jeg skal bli ett super menneske som kan frotse i min egen fremgang. Identitet handler alltid om å bli noe for noen, være noe for andre. Vi skal speile oss mot mennesker, der fullendens selve betydningen av vår eksistens.
Kanskje det er derfor Gud oppfant ekteskapet. Adam som var så flott, skapt av Gud å allting, men ingen til å dele verken seg selv eller livet med. Vi har ett behov av å dele oss selv med noen, ekteskapet er der du deler alt. Det vi er, får betydning for noen. Stor betydning. Når en jente ser sine smilehull i speilet, så kanskje hun ikke ofrer det en tanke. For en gutt som ser disse to hullene komme til synet på hver side av ett herlig smil, for han kan det være dagens store høydepunkt. Kjærlighet er det som gir mening til vår tilværelse. Identitet er råmateriale som kjærligheten bruker til å skape eksistens om til liv. Vi er ikke skapt til å eksistere, vi er skapt til å ha liv.
Dagens regnestykke:
Isolert identitet = tomhet
Identitet + kjærlighet = mening

Nå må jeg avslutte. For det første med hensyn til Frode som vil legge seg (sitter på hans rom).
For det andre kan innlegget bli for langt.
Ha en fin dag :)